Iapetus-havet

Iapetus-havet, forhistorisk hav som eksisterte mellom paleokontinentene Laurensia (det gamle Nord-Amerikanske kontinentet) og Baltika (Skandinavia, Baltikum og videre østover til Uralfjellene). Det åpnet seg på slutten av neoproterozoikum og lukket seg igjen fram mot den kaledonske fjellkjedekollisjonen for ca. 425 millioner år siden.

Avslutningen av havet er relativt godt forstått og datert, og lukkingen var fullført for 425 millioner år siden langs Norskekysten. Prosessen er beskrevet under den kaledonske fjellkjeden. Starten på havet er imidlertid langt dårligere forstått, både kontinentenes plassering på den tiden og når det skjedde. Generelt tror vi at havet ble til da et stort kontinent (superkontinentet Rodinia) delte seg opp. En serie basaltganger flere steder i Norge og Sverige kan dateres til rundt 670–650 millioner år, og markerer trolig at den gamle kontinentale skorpen ble brutt opp, og dermed starten på Iapetus-havet i området Skandinavia-Grønland.

Iapetushavet er også kjent som det forhistoriske Atlanterhavet. Den kanadiske geoviteren John Tuzo-Wilson satte det i platetektonisk sammenheng da han foreslo at Atlanterhavet hadde lukket og så åpnet seg som et resultat av endringer i relative platebevegelser. Når et hav lukkes, dannes det en fjellkjede, og når et hav åpnes, skjer det lettest langs den gamle sammenføyningen. Hele syklusen fra dannelsen av et hav til det neste er kjent som Wilson-syklusen.