Gustaf Wingren, svensk teolog. Dr.theol. (1943) på sin avhandling Luthers lära om kallelsen (1942), professor ved Åbo Akademi (Turku) i Finland 1947 og senere samme år i Basel. 1951–77 professor i Lund.

Wingren ble snart kjent også internasjonalt, bl.a. fordi han representerte noe nytt i forhold til den etablerte «Lundateologin» ved Gustaf Aulén og Anders Nygren. I motsetning til den dialektiske teologi (Karl Barth) understreket Wingren med bakgrunn i den lutherske skapelsestro Guds nærvær også i det naturlige menneskeliv, noe som får stor betydning i etikken og for det enkelte menneskes deltagelse i det politiske liv (Skapelsen och lagen, 1958). Wingren satte også evangeliet og syndstilgivelsen som det sentrale i kirkens virksomhet (Evangeliet och kyrkan, 1960).

Mot slutten av 1960-årene kom han til å stå sentralt i det teologiske arbeid innenfor Kirkenes Verdensråd (Faith and Order). Flere av hans bøker er oversatt også til ikke-skandinaviske språk. Wingren hadde en svært omfattende vitenskapelig produksjon; han utgav bl.a. Människan och inkarnationen enligt Irenäeus (1947), Predikan (1949), Teologins metodfråga (1954), Einar Billing (1968), Luther frigiven (1970), Etik och kristen tro (1971, red.), Växling och kontinuitet (1972) og Credo (1974). Wingren ble utnevnt til æresdoktor ved Universitetet i Oslo 1981.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.