Gustaf Wingren

Gustaf Wingren, svensk teolog. Han ble dr.theol. i 1943 på sin avhandling Luthers lära om kallelsen (1942), professor ved Åbo Akademi (Turku) i Finland i 1947 og senere samme år i Basel. I årene 1951–1977 var han professor i Lund.

Wingren ble snart kjent også internasjonalt, blant annet fordi han representerte noe nytt i forhold til den etablerte «Lundateologin» ved Gustaf Aulén og Anders Nygren. I motsetning til den dialektiske teologien (Karl Barth) understreket Wingren, med bakgrunn i den lutherske skapelsestroen, Guds nærvær også i det naturlige menneskeliv, noe som får stor betydning i etikken og for det enkelte menneskes deltagelse i det politiske liv (Skapelsen och lagen, 1958). Wingren satte også evangeliet og syndstilgivelsen som det sentrale i kirkens virksomhet (Evangeliet och kyrkan, 1960).

Mot slutten av 1960-årene kom han til å stå sentralt i det teologiske arbeid innenfor Kirkenes Verdensråd (Faith and Order). Flere av hans bøker er oversatt også til ikke-skandinaviske språk. Wingren hadde en svært omfattende vitenskapelig produksjon; han utgav blant annet Människan och inkarnationen enligt Irenäeus (1947), Predikan (1949), Teologins metodfråga (1954), Einar Billing (1968), Luther frigiven (1970), Etik och kristen tro (1971, redigert), Växling och kontinuitet (1972) og Credo (1974). Wingren ble utnevnt til æresdoktor ved Universitetet i Oslo i 1981.