Eugene Nielen Marais

Marais vokste opp i en gammel afrikaans familie med røtter i hugenottene som flyktet til Sør-Afrika fra forfølgelsene i Frankrike på slutten av 1600 tallet. Familien snakket både engelsk og afrikaans seg imellom, og Marais skrev sine første dikt på engelsk som barn og tenåring. Som ung arbeidet han først som journalist i opposisjon til boernasjonalisten Franz Kruger.

I 1897 reiste han til London for å studere medisin, men endret studiene til jus. Da Boerkrigen brøt ut i 1899, ble han først internert i Storbritannia, men unnslapp og vendte tilbake til Sør-Afrika via Mosambik da krigen var slutt i 1902. I 1905 slo han seg ned på en gård i det da fjerntliggende Waterberg. Han begynte sitt virke som biolog og var særlig interessert i termitter og bavianer. Han fortsatte også å skrive dikt.

Marais publiserte artikler om sine studier i sør-afrikanske magasiner, og i 1925 ga han ut en bok om termitter i Sør-Afrika med tittelen Die Siel van die Mier (engelsk tittel The Soul of the White Ant). Det var en banebrytende studie av hvordan termittene utgjør et komplekst samfunn. I 2002 ble boka utnevnt til en av Afrikas 100 mest betydningsfulle bøker i det 20. århundre.

Boka ble imidlertid også utgangspunkt for en internasjonal skandale da den belgiske nobelprisvinneren i litteratur Maurice Maeterlinck i 1926 publiserte en bok med nesten samme tittel, La Vie des termites («Termittenes liv»). Den viste seg å ha store likhetstrekk med verket til Marais, men det tok lang tid før det ble oppfattet som plagiat.

Marais' forskning på bavianer ble ikke publisert i bokform i hans levetid, men kom ut posthumt i 1969 under tittelen Soul of the Ape. I 1939 ble boka My Friends the Baboons også utgitt posthumt. I sine studier av bavianene foregrep Marais teoriene til langt senere forskere som studerte primater, som Jane Goodall og Dian Fossey.

Marais var også svært interessert i fortellingene til urfolkene i Sør-Afrika – san, khoi og nama. Han ga ut en stor samling av sagn og eventyr som han hadde samlet ved hjelp av en gammel forteller fra san-folket under tittelen Dwaalstories (1927, «Vandrehistorier»). I 1972 kom den posthume essaysamlingen The Road to Waterberg. Hans samlete dikt er kommet i flere utgaver under tittelen Versamelde gedigte, første gang i 1937.

Marais var en ulykkelig mann. Hans kone døde i 1895, noen måneder etter å ha født deres sønn. Helt siden sin tidlige ungdom var han avhengig av morfin, og han hadde lange perioder med dype depresjoner. Han skjøt seg selv i 1936.

• Sør-Afrikas litteratur

• Leon Rousseau (1982 og senere) The Dark Stream: The Story of Eugène N. Marais. Jeppestown, South Africa. Jonathan Ball Publishers.
• Don Pinnock (2020) Eugene Marais: Worker in a science yet unborn
• Nick Dall (2024) Flawed legend — remembering, and learning from the chequered life of Eugene Marais.