En verdensforståelse preget av dualisme eller todeling er et vesentlig kjennetrekk ved religionen i Det gamle Egypt.

Verden var til alle tider et todelt sted for Egypterne, som levde langs Nilens to bredder, i en verden preget av en skarp kontrast mellom gold ørken (Desheret – «det røde land»), og den bugnende fruktbare Nildalen (Kemet – «det sorte land»). Politiske faktorer bidro også til den dualistiske verdensanskuelsen, særlig samlingen av det Øvre og Nedre Egypt til én stat omkring 2900 fvt. Dette skillet innebar også en viss ulikhet i geografi, klima og kultur, og har til tross for den politiske samlingen blitt opprettholdt fram til våre dager.

Kanskje som et svar på disse naturlige forutsetningene ble det gjennom religionen konstruert et parallelt kosmos, en usynlig verden som rommet alt det som ikke var håndgripelig i den synlige verden. Her tenkte man seg at guder og forfedre bodde, og at solen, månen og stjernene oppholdt seg når de ikke var synlige på himmelen. Denne parallelle verdenen kalles derfor gjerne «Underverdenen», selv om egyptiske kilder er vage eller tvetydige på nøyaktig hvor den befant seg. I tidlige kilder synes den å ligge i himmelen, en idé som ble videreført senere parallelt med en nyere forestilling om en underjordisk beliggenhet (se «Mangfoldig tilnærming»).

Fra graver og kister har vi mange detaljerte beskrivelser av Underverdenen og dens geografi, gjerne som en skjematisk fremstilling av et kultivert landskap liknende det jordiske Egypt, blandet med arkitektoniske elementer som portaler o.l. Underverdenen var som den synlige verden del av det ordnede kosmos (definert som alt det solen kretser rundt), flytende i et uendelig hav av kaos som hele tiden infiltrerer den ordnede verden og truer med å sluke det helt.

Todelingen av verden var inkorporert i begrepet maat, "verdensordningen" personifisert som en gudinne med samme navn. Den kom til uttrykk i den religiøse kunsten i form av en spesiell forkjærlighet for symmetri, og kan enkelt påvises i mytene og forholdet mellom komplementære gudepar som Horus-Seth, Ra-Osiris, Isis-Neftys, osv.

Den egyptiske todeling av verden må ikke forveksles med den dualisme som rådet i persisk religion og som kom til å påvirke den tidlige kristendommen gjennom hellenistiske idéstrømninger som manikeisme og gnostisisme (se også Augustin). Her preges dualiteten av motsetninger mellom lys-mørke, godhet-ondskap, sjel-kropp, osv. hvor den ene siden opphøyes og den andre nedvurderes. Noe slikt finnes ikke i det egyptiske materialet. Her er det mer snakk om at enhver helhet er tosidig, noen ganger komplementær, som i mann-kvinne relasjonen, andre ganger konfliktfylt, som i de mytologiske kampene mellom Horus og Seth, men til syvende og sist er begge sider likeverdige komponenter som må være til stede for at helheten – som «livet» eller «kosmos» – skal kunne opprettholdes. Kaoskreftene i egyptisk mytologi, som Seth i Osirismyten, Nun i skapelsesmyten eller Apofis i myten om solgudens liv og død, må derfor ikke forveksles med «ondskap» i kristen forstand, men var snarere en forutsetning for all eksistens.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.