Dieth-skrift

Skriften er ingen rettskrivningsnorm. Hovedregelen i dieth-skriften er at man skal skrive slik man snakker, uten hensyn til hvordan ordet ser ut i standard høytysk, men rettskrivningsreglene i høytysk påvirker allikevel hvordan sveitsertysk blir skrevet. (for eksempel ved at bokstavene v, tz, ck, qu brukes. Slike bokstaver er markert med D i tabellen.)

• Høytysk påvirkning gjør også at diftongen [æʊ̆] skrives au og ikke äu som ville vært den beste gjengivelsen, med begrunnelsen at en som kan høytysk ville lest äu som /oi/.
• Mange bryr seg ikke om vokalen er lang eller kort, man kan derfor se ord som zit 'tid' i stedet for zyt/ziit.
• I oversikten settes vokalene med omlyd (markert med trema:¨) – i tråd med tysk praksis – etter de tilsvarende vokalene uten omlyd.
• Åpne vokaler markeres med gravisaksent (`), og settes etter de tilsvarende lukkede vokalene uten aksent.
• Lange vokaler settes etter tilsvarende korte.
• Diftongene plasseres etter de enkle vokalene.

Uttalegjengivelsen og eksemplene er hovedsakelig basert på dialekten i Zürich (Züri), som blant annet ikke har kort è [ɛ] eller [ɔ], men disse lydene finnes i Bern og østlige dialekter, og de fleste dialektene bortsett fra Zürich skiller mellom åpen og lukket lang [ɪː]/[iː], [ʊː]/[uː] og [ʏː]/[yː].

Sveitsertysk skiller ikke på stemt og ustemt konsonant (kun paret v/f). I stedet uttales det som på norsk er ustemte lyder som fortis, altså med stramme muskler i munnen, og våre stemte lyder uttales som lenis, det vil si med avslappede muskler i munnen. Forskjellen mellom for eksempel b og p er altså ikke stemt (b) og ustemt (p), men lenis b og fortis p.

Disse lydene er lenis: b d g f s sch ch r l m n ng

(g- foran konsonant uttales nesten fortis, og kan også ses skrevet gg-)

Disse lydene er fortis: p t gg ff ss schsch chch ll mm nn ngng

P og t forekommer også dobbelt: pp, tt.

Merk at schsch, chch og nng skrives som enkle lyder (sch, ch og ng) og at skillet mellom fortis og lenis derfor ikke gjengis i skriften. Dette ble begrunnet med at de doble konsonantene ville gi et rotete skriftbilde.

Dieth foreslo opprinnelig å bruke bokstaven ʃ i stedet for sch og at den også kunne skrives dobbelt som fortis: ʃʃ.

På norsk er p, t og k ofte aspirert, mens sveitsertysk p, t, gg er uaspirerte. De aspirerte variantene brukes i lånord og skrives da med h, som vist i tabellen. For p kan stavelser med ph også oppstå ved bortfall av lyd, som for eksempel phalte i tabellen, som kommer fra behalten. Dialekter som har aspirert k, skriver kh, f.eks. khind 'barn' i baseltysk.

Sveitsertysk har hovedsakelig kun bakre ch, som i ach. De dialektene som har fremre ch som i ich, kan skrive denne lyden med ĉh, f.eks. ĉhennu 'kunne' i wallisertysk.

Sammensetningene sp og st uttales alltid [ʃp] og [ʃt] – unntatt i lånord – i motsetning til høytysk, som bare har denne lydendringen i fremlyd: fest 'fast' uttales [feʃt] på sveitsertysk, men [fest] på høytysk. Mange skriver også schp og scht for disse lydene i innlyd.

tz og ck skrives etter kort vokal

Dieth-skriften benytter ikke det tyske tegnet for dobbelt s (ß), men skriver i stedet ss. Dette er også rettskrivingsregelen i høytysk i Sveits.

Substantiv skrives med liten forbokstav i dieth-skriften, men mange skriver allikevel stor forbokstav etter høytysk forbilde.

Tegnet for åpen e var opprinnelig ë, med è som alternativ for dem som ikke hadde ë på skrivemaskinen, men for å holde systemet mer ensartet, skrives åpen e i dag mest è, siden andre åpne vokaler også skrives med gravisaksent.

Tilsvarende hadde bokstaven y for lang lukket /i/ en alternativ skrivemåte med ii og samtidig fikk lang åpen i, som ellers ble skrevet ii, også gravisaksent: ìì. I dag er parene ii/ìì foretrukket fremfor y/ii for bedre samsvar med øvrige skiller mellom lukket og åpen vokal.

De eldre formene er markert med asterisk (*) i tabellen.

• tysk