Carl Johan Rixen

Rixen var egentlig ikke fotograf, og det er ukjent hva som fikk ham til å beskjeftige seg med problemet. Portrettfotografering var tungvint, kostbart og omstendelig, og praksis var å ta ett eller få bilder med den påfølgende usikkerheten om hvorvidt bildet var vellykket. Hvis han kunne ta flere eksponeringer i en kontrollert serie på en billigere måte, burde det være mulig å få fram ett eller flere gode bilder fra serien som kunne egne seg til forstørrelse. Løsningen var å konstruere et kamera som utnyttet negativet mer effektivt. Det plasserte bildene ved siden av hverandre på en fotografisk plate, i stedet for etter hverandre på en filmstrimmel eller bare ett bilde på den fotografiske platen. Personen som skulle fotograferes satt foran kameraet, dreide litt på hodet og endret ansiktsuttrykk, og fikk en rekke ulike bilder av seg selv å velge blant. Fotografen kunne etter behag variere modellens stilling eller størrelse, dessuten kunne flere personer fotograferes på det samme negativet, enkeltvis eller sammen. Dermed ble det mer effektivt å fotografere, kunden fikk flere bilder å velge blant og fotografen tjente bedre.

Rent teknisk foregikk dette ved at negativet ble plassert i en kassett, og flyttet med en håndsveiv. En enkelt omdreining flyttet negativet og belyste ett bilde, samtidig som bildene alltid var i fokus. Foran objektivet satt en svart skive som ved omdreiningen ble satt i rotasjon, og et hull i skiven eksponerte bildet når objektivet var korrekt plassert foran negativet. Rixen valgte å fotografere på plater i 13 x 18 centimeter størrelse, med plass til 48 bilder på hver. Størrelsen på det enkelte negativet var kun 20 x 20 millimeter, og selv om bildet rent teknisk var dårligere, var det likevel godt nok.

Det var ikke noe nytt å ta flere bilder på ett negativ, men det var en nyhet å bevege negativet mekanisk. Rixen fikk patent på oppfinnelsen i 1932.

Da Polyfoto dukket opp i 1933, holdt de fleste portrettfotografer til i øverste etasje i bygårder, hvor de hadde erstattet taket i studioet med glass fordi fotografering med kunstig lys ennå var i sin spede begynnelse. Rixen fant selv på navnet Polyfoto og tegnet selv logoen. Polyfoto var et ord som var enkelt å uttale på de fleste språk, men Rixen trengte hjelp for å få konseptet realisert. Slik kom han i kontakt med filmmannen, revy- og teaterdirektøren Frede Skaarup (1881–1942), og aksjeselskapet Polyfoto ble opprettet med en aksjekapital på 12 000 danske kroner. Videre skulle delene til kameraet produseres etter Rixens konstruksjonstegninger, og valget falt på Williamson Engineering i London. Av den grunn søkte Rixen om patent også i England, og fikk dette innvilget i 1933.

Det første studioet åpnet på Strøget i København i 1932 for å teste ut hvor bærekraftig ideen var. Det ble en overveldende suksess, aksjekapitalen ble femdoblet og Frede Skaarud ble direktør med ansvar for å selge konseptet til hele Danmark. Han ville selge det som et franchise-konsept med en inngangspris som dekket kamera, lysutstyr og mørkerom, mens franchinsetakeren fikk eneretten innenfor et gitt område. Vedkommende måtte også betale en lisens per eksponering, hvorav halvparten ble brukt til reklameformål for å sikre videre vekst.

De første som begynte med Polyfoto i Norge ble etablert av brødrene Treider Westen i Oslo i 1933. Fagfotografene var imot dette mekaniserte systemet fra første stund og mente det måtte bekjempes for enhver pris. Polyfototeknikken tok næringsgrunnlaget fra dem, og i Bergen ble fotografene enige om å tilby et antall bilder til samme pris, med en viss suksess. I 1939 anskaffet flere fotografer det konkurrerende multikameraet Norka, konstruert av dansken Jens Peter Hansen (1876–1971). Gradvis utviklet kampen seg til samarbeid og enighet om en felles prispolitikk, men synet på den tekniske siden forandret seg ikke.

Polyfoto hadde sin storhetstid fram mot 1960, men dabbet ut på midten av 1960-tallet og forsvant fra markedet.

• blits
• film
• fotografi
• negativ