Beyoğlu

Fra oldtiden er den greske bosetningen Sykai ('fikentre') ved Bosporus på nordsiden av Det gylne horn kjent, trolig omtrent like gammel som Bysants på sørsiden. På 500-tallet ble Sykai innlemmet i Konstantinopel under navnet Regio Sycaena. Fra 800-tallet kom navnet Galata i allment bruk om bebyggelsen nær kysten, mens høyden innenfor ble omtalt som Pera (gresk 'bortenfor', det vil si på den andre siden av Det gylne horn).

Fra 1200-tallet hadde Galata en stor genovesisk koloni med et visst indre selvstyre. Genoveserne bygde et forsvarsverk langs høydedraget over Bosporus. Rester av dette er fortsatt synlige, hvorav det mest iøynefallende er det runde Galatatårnet fra 1348. Etter tyrkernes erobring av Konstantinopel i 1453 forble Galata og Pera en overveiende europeisk bydel. Etter at de sefardiske jødene ble fordrevet fra Spania i 1492, ble de tilbudt opphold i Det ottomanske riket av sultan Beyazit 2, og mange av disse slo seg ned i Galata. Det samme gjorde et stort antall maurere på flukt fra Spania. Etter hvert fikk bydelen også et tilsig av blant annet grekere og armenere fra Anatolia.

I tidens løp ble Galata så tett befolket at storkjøpmenn og rike europeere flyttet opp til det rommeligere Pera og la dermed grunnen for det kosmopolitiske preg som de øvre delene av Beyoğlu har i dag. Det er likevel lite igjen av den opprinnelige bebyggelsen her, etter at to katastrofale branner i 1831 og 1871 la store deler av Pera i aske.

I moderne tid er navnet Pera erstattet av Beyoğlu, mens Galata ytterst på neset kalles Karaköy.

• Istanbul
• Tyrkias geografi
• Tyrkia
• Tyrkias historie