Økonomi og næringsliv i det tidligere Jugoslavia

Ved opprettelsen i 1918 var Jugoslavia et utpreget jordbruksland og et av de fattigste landene i Europa. Økonomisk var det store forskjeller mellom de tidligere habsburgske områdene (Slovenia, Kroatia og Vojvodina), som var mer industrialiserte, og Serbia, som var svakt utviklet. I løpet av mellomkrigstiden opplevde landet en sterk økonomisk vekst.

Etter andre verdenskrig, da monarkiet ble avviklet og Jugoslavia etablert som folkerepublikk, ble det satt i gang økonomisk planlegging (planøkonomi), som i sterk grad fremmet industrialisering. Likevel forble nasjonalinntekten (BNP) per innbygger en av de laveste i Europa.

I 1953 gikk president Josip Tito bort fra den sovjetiske modellen med sentralstyrt planlegging til en «sosialistisk markedsøkonomi», hvor bedriftene fikk en stor grad av selvstyre og de lokale kommunistpartiene fikk større styring over økonomien. I 1965 ble det iverksatt en økonomisk reform som skulle styrke markedsmekanismene og reformere bankvesenet. Disse reformene var ikke vellykkede, og motsetningene vokste mellom de velstående og de underutviklede landsdelene. I 1960 var Slovenias nasjonalprodukt fem ganger Kosovos.

I 1980-årene opplevde Jugoslavia en dyp økonomisk krise, og hovedårsakene var det ineffektive økonomiske systemet og de store lånene landet hadde tatt opp i utlandet i 1970-årene. Lånene ble for en stor del brukt til ulønnsomme investeringer. Det økonomiske «selvforvaltningssystemet» gav de enkelte foretakene stor frihet, blant annet til å øke lønningene, samtidig som bedriftene var avhengig av offentlig støtte og ikke kunne gå konkurs. Dette førte til en galopperende inflasjon, som passerte 2700 prosent i 1989.