vevkjerringer

De fleste vevkjerringer er nattaktive dyr, og trives i fuktige miljøer. De klatrer raskt opp husvegger og forviller seg ofte inn i bygninger om natten. De fleste er altetende og tar alt fra døde dyr til sopp eller levende smådyr som spretthaler.

I likhet med andre edderkoppdyr har vevkjerringene åtte bein, men skilles fra edderkopper på at for- og bakkroppen er sammenvokst som et ovalt, rundt kroppsavsnitt. Leddelingen er synlig på den korte bakkroppen. De to øynene sitter på et lite tårn på hodet. Beina hos typiske arter er meget lange og tynne, derav det ofte brukte navnet «stankelbein», et navn som imidlertid offisielt er forbeholdt insektfamilien Tipulidae. Fotdelen er lang og mangeleddet og derfor myk. Dette gjør at vevkjerringer lett tar seg frem mellom blader, kvister og andre hindringer. De har evnen til selvamputasjon av beina, men disse vil ikke vokse ut igjen.

Mange utenlandske arter har kraftige torner på kropp og ben. Blant norske arter har dronningvevkjerring, Megabunus diadematus, antydninger til slike. Den er utbredt på Sørlandet og Vestlandet.

Ved munnen har vevkjerringene små klosakser, såkalte chelicerer, som de fanger byttet med, og dessuten korte pedipalper. I motsetning til mange andre edderkoppdyr har vevkjerringer ikke giftkjertler.

Blant de norske artnene finnes Trogulus tricarinatus, som har korte, små bein og kroppen dekket med jord. Til slekten Nemostoma hører to små, svarte arter med korte bein og to hvite flekker på framkroppens ryggside, og en noe mer langbeint art med kroppen besatt med klubbeformede pigger. Phalangium opio er blant de typiske artene med lange bein. Den finnes ofte i nærheten av mennesker og bebyggelse.

De største artene kan legge 200–300 egg. De unge individene må gå gjennom tallrike hudskifter mens de vokser seg større. Det tar et halvt år til ni måneder før de er voksne.

Hos vevkjerringene er ofte andre beinpar lengst, og det er disse benas bevegelser som minner om bevegelsene til en kjerring som vever tøy, derav navnet.

• stankelbein
• edderkopper

• Faktaside om vevkjerringer hos Folkehelseinstituttet

• Lokki, J. (red.) (2003). Virvelløse dyr. Dyr i verdens natur. 309 sider. Bertmark Norge.