Selvamputasjon, evnen hos en del dyr til frivillig å bryte av kroppsdeler, oftest lemmer. Foranledningen kan være at dyret befinner seg i umiddelbar fare (f.eks. firfislen kaster av halen), at livsbetingelsene plutselig endres (f.eks. rørormer kaster av tentakkelkransen), eller det skjer i forbindelse med forplantningen (f.eks. blekkspruthannene kaster av sin omformede arm). Selvamputasjon forekommer mest hos virvelløse dyr, særlig leddyr, men også hos virveldyr (øgler).

Særlige amputasjonsinnretninger kan finnes i form av svake bruddsømmer i halevirvler og kitinskall. Krabber har i lemmene egne bruddmuskler og avstengningshinne til å fremkalle bruddet og å lukke såret. Når sjøpølser ved irritasjon kvitter seg med tarmkanal og vannlunge, skjer det ved heftig sammentrekning av en ringmuskel.

Selvamputasjon er oftest kombinert med evne til å nydanne avkastede kroppsdeler (regenerasjon). Noen marine ormer formerer seg ved selvamputasjon, og de tapte delene regenereres etter hvert. Firfislens nydannede hale er i det ytre lik den gamle, men den er som regel noe kortere, og i indre strukturer er den mangelfullt utviklet. Denne andre halen kan ikke kastes. Vevkjerringer har evne til selvamputasjon av bena, men disse vil ikke vokse ut igjen.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.