Selvamputasjon, evnen hos en del dyr til frivillig å bryte av kroppsdeler, oftest lemmer. Foranledningen kan være at dyret befinner seg i umiddelbar fare (f.eks. firfislen kaster av halen), at livsbetingelsene plutselig endres (f.eks. rørormer kaster av tentakkelkransen), eller det skjer i forbindelse med forplantningen (f.eks. blekkspruthannene kaster av sin omformede arm). Selvamputasjon forekommer mest hos virvelløse dyr, særlig leddyr, men også hos virveldyr (øgler).

Særlige amputasjonsinnretninger kan finnes i form av svake bruddsømmer i halevirvler og kitinskall. Krabber har i lemmene egne bruddmuskler og avstengningshinne til å fremkalle bruddet og å lukke såret. Når sjøpølser ved irritasjon kvitter seg med tarmkanal og vannlunge, skjer det ved heftig sammentrekning av en ringmuskel.

Selvamputasjon er oftest kombinert med evne til å nydanne avkastede kroppsdeler (regenerasjon). Noen marine ormer formerer seg ved selvamputasjon, og de tapte delene regenereres etter hvert. Firfislens nydannede hale er i det ytre lik den gamle, men den er som regel noe kortere, og i indre strukturer er den mangelfullt utviklet. Denne andre halen kan ikke kastes. Vevkjerringer har evne til selvamputasjon av bena, men disse vil ikke vokse ut igjen.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.