uer

Arten er utbredt fra Skagerrak til Svalbard og Barentshavet og vestover til Nord-Amerika. Foruten vanlig uer finnes i norske farvann snabeluer (Sebastes mentella) og lusuer (Sebastes viviparus).

Ueren lever langs kontinentalskråningen eller i frie vannmasser (mesopelagisk) på 100–500 meters dyp.

Alle uere føder unger, det vil si at eggene befruktes i hunnen, og ungene, som er 5–7 millimeter lange, sprenger eggeskallet ved gytingen, som foregår fra april til august. Fortolkningen av vekstsoner i skjell og otolitter (øresteiner) er vanskelig, men det er nå mest antatt at ueren vokser svært langsomt, og at den blir kjønnsmoden i høy alder (10–12 år). Ueren kan bli over 60 år gammel.

Fiskerimessig ble uer tidligere ikke skilt fra lusuer og snabeluer. Først i 2003 ble fisket regulert. Bestanden av vanlig uer har vist en nedadgående trend over lang tid. Det er rapportert lave forekomster av yngel og ungfisk, og situasjonen ansees som urovekkende. Det internasjonale havforskningsrådet (ICES) har gitt råd om at det ikke bør fiskes vanlig uer. Selv om situasjonen for vanlig uer er svært negativ, er arten ikke direkte truet av utryddelse. Det vil imidlertid kreve lang tid å bygge opp en bestand som kan tåle beskatning.

• fisk
• snabeluer
• lusuer
• rødliste
• truede arter