Begrep som blir brukt til å beskrive følelsen av kaldt og varmt. En slik subjektiv bedømmelse er avhengig av tilvenning i huden og av hva man venter seg, f.eks. av mat og drikke, sjøbad, vinterluft og sommerluft. Med øvelse kan man angi temperaturer omkring kroppstemperaturen forholdsvis nøyaktig. «Varmere» blir kalt økende eller stigende temperatur, «kaldere» er synkende temperatur.
I fysikken bruker man en gjenstands temperatur som ett av begrepene til å beskrive tilstanden for gjenstanden eller stoffet i den. Man observerer at et stoffs aggregattilstander, fast stoff – væske – gass, er knyttet til karakteristiske temperaturområder, fast tilstand ved de laveste temperaturene og gassformen ved de høyeste. Endring av et stoffs aggregattilstand ved smelting eller frysing og koking, foregår alltid uten at temperaturen endres og ved en temperatur som er karakteristisk for stoffet. Man observerer også at en avgrenset stoffmengdes volum oftest øker ved stigende temperatur.
Disse stofftilstandene og endringene av dem knytter man til bevegelsesenergien hos stoffets molekyler. Stoffets temperatur er proporsjonal med denne energien. En slik molekylær energibetraktning kan også forklare hva som skjer når vi føler kaldt eller varmt. Når vi berører en varm gjenstand, går energi fra gjenstanden over i huden. Hudens økte energi registreres av nervesystemet som «varmt». Når vi berører en kald gjenstand, går energi fra huden over til gjenstanden, og energitapet registreres som «kaldt».
Alt stoff sender ved alle temperaturer ut elektromagnetiske bølger som temperaturutstråling. Ved tilstrekkelig høy temperatur blir strålingen så kortbølget at den påvirker vårt øye. Ved stigende temperatur ser vi strålingen først som rødglød, så gulglød, hvitglød, blåhvitglød. Fargen er den samme ved samme temperatur for alle slags stoffer.
Ved stadig avkjøling av et stoff skulle man kunne nå en tilstand hvor molekylene ikke lenger er i bevegelse, et absolutt nullpunkt for temperatur. Temperaturen ved det absolutte nullpunkt er –273,15 °C. Noen øvre grense for temperatur kjenner man ikke til (se temperaturskala). Men Planck-temperaturen Tp= (c5ℏ/G)1/2 /k ≈ 1,4 ·1032 kelvin der G er gravitasjonskonstant, c lyshastighet i tomt rom, representerer grensen for hvor varmt stoff vi kan beskrive med de naturlovene vi kjenner.