I kunsten har allegori liksom symbolet spilt en stor rolle. Mens symbolet nærmest er en figur el.l. som blir brukt som et vedtatt billedtegn for en idé (f.eks. fisken som betegnelse for Kristus) og i mange tilfeller svarer til metaforen, er allegori en mer omfattende billedfremstilling, som gjerne anvendes til omskrivning av et abstrakt begrep o.l. (f.eks. rettferdigheten som en kvinne med bind for øynene, sverd og vekt i hendene).
Allegori kjennes allerede i den antikke kunst, f.eks. den aleksandrinske skulptur av Nilen som en liggende kjempe støttet til en sfinks og omgitt av lekende småbarn. Allegorier fikk en bredere plass i tidlig kristen kunst og i middelalderen, f.eks. kirken som «en kronet kvinnefigur med seiersfane», synagogen som «en kvinne med avfallen krone og knekket fane» og døden som «mannen med ljåen».
Også i renessansekunsten har allegori spilt en stor rolle, bl.a. i Botticellis Våren, Dürers Melancholia, Guido Renis Jakten etter lykken, i dekorative bilder av seieren, verdensdelene osv.
I Norge finnes eksempler på allegori i bl.a. de kristne dyder: «kjærligheten som en kvinne, barn o.l.» (hører ofte med til altertavlenes treskulpturer) og Peder Aadnes' fremstilling av de fem sanser i Sandvigske samlinger.