Svartisen, bre i Meløy, Rødøy, Beiarn og Rana kommuner, Nordland, mellom Glomfjorden, Holandsfjorden og Melfjorden i vest og Blakkådalen i øst. Polarsirkelen går over søndre del av breen. Mot øst er Svartisen begrenset av Blakkådalen og Beiardalen. Den deles i to deler (Østisen 148 km2 og Vestisen 221 km2, hhv. 4. og 2. største bre i landet) ved den trange Vesterdalen som går nordøst–sørvest. Største høyde Snøtinden (1594 m) i vest; toppen rager så vidt opp av isen. I øst Istinden (1572 m) og Sniptinden (1586 m).
Både Østisen og Vestisen har en svakt hvelvet overflate. Det utgår en rekke bretunger fra Vestisen, mest kjent er Engabreen som går mot nordvest mot Holandsfjorden. Ellers går Flatisen østover til Bjørnefossvatnet hvorfra Glomåga fører sørøstover til Langvatnet og Ranelva. Mest kjent av Østisens brearmer er Austerdalsisen med avløp til Austerdalsvatnet (212 moh.) og Svartisvatnet (73 moh.) i sørvest, også denne med avløp til Langvatnet (44 moh.) og derfra via Langvassåga til Ranelva.
Klimaforbedring forårsaket i perioden 1930–60 en stor tilbakegang for alle breutløpere fra Svartisen. Således trakk Engabreen seg ca. 2 km tilbake og minket opptil 200 m i tykkelse. Siden har flere brearmer rykket frem igjen. Engabreen har økt i volum i hele perioden fra 1970 frem til 1995, og brefronten rykket i 1990-årene om lag 200 meter fremover. Etter år 2000 har breen igjen minket noe i volum, og brefronten har smeltet tilbake om lag 100 m. Kraftutbyggingen rundt Svartisen har resultert i tunneler på undersiden av Engabreen hvor det er bygd et laboratorium. Her kan forskere studere breen fra undersiden, under 200 m isoverdekning. Ved Austerdalsisen dannet det seg tidligere en bredemt sjø, den største hittil kjente i Norge, som ved sine årlige uttappinger forårsaket store skader nedover Røvassdalen. Sjøen er regulert ved en 3 km lang tunnel. Breen har nå trukket seg så mye tilbake at det ikke lenger kan demmes opp noen sjø.
Svartisen med Engabreen stikkende ned litt til venstre for midten av bildet. Foto: www.infoto.no