Lars Andersson er en svensk forfatter.
Andersson debuterte i 1974 med romanen Brandlyra fulgt av Vi lever våra spel (1976), begge inspirert av Aksel Sandemose. Etter novellesamlingen Gleipner (1977) fikk han et stort gjennombrudd med romanen Snöljus (1979), som tar for seg kjærlighetens og ansvarets muligheter i samtidens Sverige. Bikungskupan (1982) er en historisk skildring med religiøse motiver. I essaysamlingen Försöksgrupp (1980) behandles blant annet Göran Sonnevi, Lars Ahlin og Sandemose. I 1983 kom Väderstreck: prosa i sak, og i 1985 diktsamlingen Lommen lyfter.
Til Anderssons ypperste romaner hører middelalderfortellingen Pestkungens legend (1988), som tar opp fellesskapets nødvendighet, og Vattenorgeln (1993), en kombinasjon av historisk skildring og kunstnerroman som på en bevisst måte bryter sammen. Senere utgivelser omfatter blant annet romanen Artemis (1995), essaysamlingene Skuggbilderna (1995) og Fylgja – Resor och essäer (2004), reiseskildringen Kievs vår (1998) og diktsamlingen Motgift (2001). Berget (2002) er en selvbiografisk basert oppvekst- og generasjonsroman fra et lite industristed. Flere av Anderssons bøker er oversatt til norsk.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.