en av de tolv apostlene; ifølge evangeliene den som angav Jesus. Historisk er det ikke lett å fastslå hvilken rolle Judas faktisk spilte. Han tilhørte Jesu nærmeste disippelkrets, og muligens var han den som forvaltet disiplenes felles kasse. Antagelig var han den første av disiplene som sviktet og forlot gruppen, og han lot presteskapet få vite hvor og hvordan de kunne pågripe Jesus i stillhet. Judas Iskariot vendte aldri tilbake til disippelfellesskapet, og når de i umiddelbar ettertid søkte forklaringer på Jesu død, ble Judas forræderen som hadde latt seg bestikke med 30 sølvpenger for å forråde Jesus. I dette bildet som formidles i evangeliene fornemmes spenningen mellom tanken om at Judas' rolle var en del av Guds ubønnhørlige plan, og at handlingen var Judas' egen beslutning og skyld. Judasskikkelsen symboliserer derfor det teologiske problem om hvordan guddommelig forutbestemmelse forholder seg til menneskets frie vilje. Judas er blitt en av historiens tragiske skikkelser.
Om Judas' endelige skjebne vet vi ingenting sikkert. Matteus forteller at han angret og gav prestene blodpengene tilbake før han tok sitt eget liv (Matt 27,3 ff). Hos Lukas foreligger ingen anger, og Judas forulykker som straff for sine handlinger (Apg 1,18 ff). Begge forbinder Judas' død med et sted utenfor Jerusalem som kaltes Blodåkeren.
Navnet. Betydningen av navnet Iskariot er usikker; enklest er forklaringen at han var «mannen fra Kerijot», en landsby i Judea. Andre forbinder ham med sicariene (dolkemennene), en aggressiv motstandsgruppe (seloter), eller hevder at navnet har sammenheng med ord for falskhet og forræderi. I så fall er det et navn gitt i ettertid, for å merke ham som den disippel som lot seg bestikke til å forråde Jesus.