Georg Brandes

Georg Brandes

© KF-arkiv - fri

Georg Brandes, dansk kritiker, bror av Edvard Brandes. Begynte å studere jus av plikt, men slo over til estetikken, og ble etter fremragende akademiske studier (universitetets gullmedalje) dr.philos. 1870. På dette tidspunkt hadde han allerede et viktig kritisk forfatterskap bak seg, Æstetiske studier og Kritiker og portrætter. Her går han i rette med det tomme ved etterromantikken, men skriver samtidig varmt om de store danske romantikere. I metoden innfører han etter mønster av Taine og Sainte-Beuve noe helt nytt: den forstående og karakteriserende fremstilling i stedet for den tidligere, som dømte etter regler. Hans doktoravhandling var om hans ungdoms største lærer Taine. Med den bak seg drog han ut på sin store dannelsesreise, som forvandlet ham fra en skarp, men meget fetert estetiker til en voldsom, og svært omdiskutert agitator for en ny livsanskuelse og nye kunstformer. Reisen førte ham til Frankrike, England og Italia, og brakte ham i kontakt med bl.a. Taine, Renan og Stuart Mill.

Under reisen modnet planen til et stort sammenhengende verk, Hovedstrømninger i det nittende Aarhundredes litteratur, holdt som forelesninger etter hjemkomsten fra 1871. Det er især de tre første bind, Emigrantlitteraturen (1872), Den romantiske skole i Tyskland (1873) og Reaktionen i Frankrig (1874) som er opprørsbøkene i hans produksjon. Hovedstrømninger skildrer revolusjonens overvinnelse ved reaksjonen, og reaksjonens overvinnelse igjen ved den nye revolusjon 1848, alt sammen gjenspeilt i de tre store europeiske litteraturer. Til å begynne med er det i denne skildring og dens lidenskapelige fremførelse innlagt angrep på kirken, autoritetene og den konservativt-borgerlige statsoppfatning, som skapte et dypt skille i dansk og nordisk åndsliv. Mot ham samlet de troende seg, romantikerne og de politisk konservative; sammen med ham gikk fritenkerne, realistene av den nye skole og de venstreorienterte. Hans karriere ved universitetet ble stanset. Kampen ble fra begge sider unødig bitter. Brandes selv, som i virkeligheten var alt annet enn demokrat og minst av alt folkelig, ble trett og lei av stridighetene. Allerede i fjerde bind av Hovedstrømninger, Naturalismen i England (1875), er futten gått ut av agitasjonen. Interessen for forfatterpersonligheten og for å tegne konturene omkring den hadde tatt kraften av idéproklamasjoner og politiske hentydninger. Arbeider fra samme periode, Danske digtere og Søren Kierkegaard (begge 1877), peker i samme retning. Da seieren lot vente på seg, overlot han føringen til broren Edvard og drog til Berlin, hvor han oppholdt seg 1877–83 og skapte seg et navn som kritiker. Herfra sendte han hjem interessante reisebøker, politiske skrifter om Lassalle og Disraeli og det femte bind Hovedstrømninger, Den romantiske skole i Frankrig.

Da en krets av private sikret ham eksistensmidler i Danmark, vendte han hjem i 1883. Det sjette bind av Hovedstrømninger, Det unge Tyskland, der Heine er den sentrale skikkelsen, ble utgitt 1890. Etter Brandes' hjemkomst hadde radikalismens makt og innflytelse politisk og journalistisk steget, ikke minst på grunn av Edvard Brandes' virksomhet. Georg Brandes ble den radikale bevegelsens store helgen, men lysten bar ham mer og mer mot en begeistring for det ualminnelige og særpregede, oppblandet med verdensforakt. Ca. 1888 lærer han Nietzsche å kjenne, griper enkelte av hans ideer og gjør ham kjent i Europa. I en artikkel i Tilskueren, Aristokratisk radikalisme (1889), vender han seg mot liberalismen, den Stuart Millske moral og fremhever «det store menneske» som kulturens kilde og hensikt.

For de unge i 1890-årene fikk den samme betydning som dens motstykke, opprørsforelesningene, hadde hatt det for de unge i 1880-årene. Fra det nye standpunkt utfolder Brandes' forfatterskap seg som heltedyrkelse, først i det meget personlige, men ikke vitenskapelig holdbare verk om Shakespeare (1895–96), siden i Goethe (1914), Voltaire (1916), Cæsar (1918) og Michelangelo (1921). Innimellom fikk han tid til å skrive en mengde artikler, utgi sitt Levned (1905) i tre bind og redigere en utgave av sine Samlede skrifter. Sine siste år tilbrakte han med å skrive noen små bøker, som dels hyller det romantiserte bilde av gresk kultur han hadde innsugd i Italia i sin ungdom (Homer, Hellas), dels bekjemper kristendommen ved å hevde dens karakter av myte og diktning (Sagnet om Jesus, Petrus og Urkristendom).Gjentatte ganger besøkte Brandes Norge. Vinteren 1876 holdt han foredrag om Kierkegaard i Studentersamfundet. Universitetet hadde ved denne anledning nektet ham lokale. Da han neste gang kom igjen, 1880, foreleste han over den franske poesis historie 1830–40, denne gang på Universitetet. Senere holdt han ofte foredrag i Oslo og leverte tallrike bidrag til norske aviser og tidsskrifter. I slutten av 1870- og begynnelsen av 1880-årene skrev han i Dagbladet, senere i Verdens Gang.

Videre lesning

Forfatter av denne artikkelen

Det er gjort 3 revisjoner og har kommet 0 forbedringsforslag.

Funnet en feil? Foreslå endringer

Vi trenger ny fagansvarlig for Danmarks litteratur

Fagansvarlig har ansvar for å:

  • Vurdere endringsforslag fra leserne
  • Svare på spørsmål i kommentarfeltet
  • Skrive nye artikler
  • Forvalte og oppdatere gamle artikler

Vil du bli fagansvarlig?

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.