ytelsespensjon

Ytelsespensjon er en type tjenestepensjon i privat sektor. Den er hjemlet i lov om foretakspensjon av 24.03.2000.

Uttrykket ytelsespensjon brukes også i bredere forstand til å betegne alle typer av pensjonsordninger hvor medlemmene i ordningen får et løfte om et bestemt årlig ytelse ved overgangen til pensjon og der det er opp til dem som finansierer pensjonsordningen å sørge for at det er tilstrekkelig med midler til å innfri pensjonsløftene som er gitt. Før pensjonsreformen av 2011 var folketrygdens alderspensjon å regne som en ytelsesbasert ordning, og det samme gjelder de offentlige tjenestepensjonsordningene slik de var innrettet før den omleggingen som er under iverksetting fra år 2020.

I en ytelsespensjon (ytelsesbasert privat tjenestepensjon) får de ansatte et løfte om en bestemt løpende pensjonsytelse fra pensjoneringstidspunktet og et antall år frem eller eventuelt livet ut. Det er arbeidsgiver og pensjonsleverandøren (et forsikringsselskap eller en pensjonskasse) som må sørge for at det er tilstrekkelig med midler til å innfri pensjonsforpliktelsene. En ytelsespensjon etter lov om foretakspensjon må være forhåndsfondert. Det betyr at arbeidsgiver hvert år må sørge for at det er tilstrekkelig med midler innbetalt til ordningen slik at de sammen med en forventet avkastning vil være tilstrekkelig til å dekke de opptjente pensjonsrettighetene. Etter hvert som den ansatte nærmer seg pensjonsalderen vil oftest størrelsen på de innbetalingene arbeidsgiveren må gjøre stige. I tillegg til å finansiere årets opptjening er det nødvendig å oppjustere tidligere opptjente rettighetene i tråd med eventuelle lønnsøkninger til den ansatte. Arbeidsgiver må også fylle opp hvis avkastningen på de innbetalte midlene har vist seg å bli lavere enn forutsatt, mens arbeidsgiveren eventuelt vil få rabatt hvis avkastningen har vært mer gunstig enn forventet.

Hovedforskjellen mellom en ytelsespensjon og en innskuddspensjon er at det er arbeidsgiveren som bærer all risiko knyttet til avkastning og lønnsutvikling i en ytelsespensjon, mens det omvendt er den ansatte som bærer all risiko knyttet til avkastning og lønnsutvikling i en innskuddspensjon. Fra 2014 er det også åpnet mulighet for å etablere såkalte hybridpensjonsordninger som er en slags mellomting mellom ytelsespensjon og innskuddspensjon.

Det har vært vanlig i Norge at ytelsespensjonsordninger i privat sektor tar sikte på å supplere ytelsene fra folketrygden etter omtrent den samme malen som i Statens Pensjonskasse og de øvrige offentlige tjenestepensjonsordningene. Det betyr at man tar sikte på å sikre de ansatte en samlet pensjon inklusive ytelsene fra folketrygden på en bestemt prosent av sluttlønnen: for eksempel 60 eller 66 prosent. For å oppnå den fulle ytelsen kreves gjerne minst 30 års opptjening i ordningen og at man står i stillingen ved pensjoneringstidspunktet. De fleste ytelsespensjonsordninger i privat sektor sikter mot et ytelsesnivå som er lavere enn 66 prosent og det er ikke uvanlig at ordningene bare gir ytelser over en viss årrekke, heller enn livet ut. Samordningen mellom en privat ytelsespensjon og folketrygden skjer på forhånd, basert på en skjematisk beregning den forventede pensjonen fra folketrygden (såkalt nettosamordning).

Det gjelder de samme gunstige skatteregler for ordninger etter lov om foretakspensjon som for ordninger etter lov om innskuddspensjon. Bedriften kan trekke innbetalingene til ordningen fra i sitt regnskap, og de ansatte må ikke betale skatt av innskuddene. Arbeidsgiver betaler imidlertid arbeidsgiveravgift av innbetalingene. Avkastningen på de innskutte midlene blir ikke beskattet i opptjeningstiden og opptjente pensjonsrettigheter inngår ikke i grunnlaget for formuesskatten. Når pensjonsytelsene kommer til utbetaling blir de inntektsbeskattet på samme måte som pensjonsytelser fra folketrygden.

Ytelsespensjon var tidligere den helt dominerende formen for tjenestepensjon i privat sektor, men dette har endret seg radikalt etter innføringen av obligatorisk tjenestepensjon i 2006. Strengere regler for regnskapsføring av de pensjonsforpliktelsene som en arbeidsgiver pådrar seg ved å drive en ytelsespensjonsordning for sine ansatte, har dessuten gjort denne typen ordninger mindre attraktive og mer risikofylte for arbeidsgiverne. Dette har bidratt til at andelen lønnstakere som har denne typen ordninger i privat sektor reduseres raskt fra år til år.