vibrafon

Vibrafonens staver holdes på plass med en snor som går gjennom noden av staven. Noden er det punktet på staven som er uten svingninger. Under stavene ligger en dempepute som er montert til en pedal, denne pedalen kontrollerer hvor lenge tonene klinger, akkurat som pianoets legatopedal. Under hver stav henger et resonansrør med en rund plate som spinner over toppen av røret. Resonansrøret hjelper med å skape lengre og dypere klang i instrumentet. Den spinnende platen på toppen av røret lager en vibratoeffekt på tonen, og er effekten som har gitt instrumentet sitt navn. Vibratoen bestemmes av farten fra en motor som henger under instrumentet.

Vibrafonen spilles med køller, på samme måte som marimba, klokkespill og xylofon. Køller som er spesielt tilegnet vibrafon har ofte relativt hard gummikjerne som er kledd med garn. Marimba- og vibrafonkøller er relativt like og man bruker ofte marimbakøller på vibrafon og omvendt. Man unngår for harde køllekjerner og køllehoder på vibrafon da dette kan skade instrumentets staver. Det er også helt vanlig å spille på instrumentet med buer fra strykeinstrumenter, for å skape lange toner uten anslag. Man kan høre alle disse teknikkene i bruk i stykket Mourning Dove Sonnet av Christopher Deane.

Vibrafonen er mye brukt i jazzmusikken og var et bærende element i det musikalske og klanglige uttrykket i 1920-talls jazz. Fra Lionel Hampton til Gary Burton, som er to definerende skikkelser i instrumentets historie, har vibrafonen utviklet seg til å få en viktig funksjon i sjangeren, både som akkordinstrument og som soloinstrument.

Innenfor klassisk orkestermusikk og solomusikk har vibrafonen også etablert seg som et standardinstrument. Et eksempel er John Williams' stykke Escapades, som er en konsertversjon av filmmusikken til filmen «Catch me if you can».

• marimba
• slagverk
• jazz
• musikk