Vitaminer, (av vita og amin), betegnelse for en gruppe organiske forbindelser med det til felles at de er essensielle (livsviktige) for dyr og mennesker i små mengder som må tilføres gjennom kosten. Dagsbehovet varierer fra noen få mikrogram (μg) til milligram (mg). Vitaminene er nødvendige for normal vekst og utvikling, og opprettholdelse av stoffskifteprosessene. Vitaminene virker ofte ved å være en del av enzymers organiske kofaktorer (koenzymer, prostetiske grupper). Som deler av enzymsystemene utøver vitaminene en katalytisk funksjon. Utviklingen i biokjemien, i vår forståelse av cellemaskineriet, har vært nært knyttet til fremskritt i vitaminforskningen.

Dagsbehovet, som for enkelte av vitaminene er avhengig av energiforbruket, dekkes normalt gjennom et kosthold som er allsidig sammensatt og inneholder mye frukt og grønt, poteter, brød og kornprodukter, fisk og kjøtt, melk og meieriprodukter. Innholdet av vitaminer og andre næringsstoffer er generelt høyere i et magert kosthold enn når kosten inneholder mye fett- og sukkerrike produkter. Ved riktig behandling og tilberedning av matvarene bevares de fleste vitaminene relativt godt. Noen av vitaminene er imidlertid ømfintlige overfor varmebehandling (f.eks. vitamin C og tiamin), lyspåvirkning (f.eks. vitamin A, C og K) og for nærvær av oksygen (f.eks. vitamin A, C, D og E). Det er viktig å ta hensyn til dette både ved oppbevaring (mørkt, kjølig) og tillaging av maten (lite kokevann til grønnsaker).

Statens ernæringsråd gir i samråd med nordiske og internasjonale ekspertgrupper anbefalinger om tilførsel av vitaminer og andre næringsstoffer som skal dekke behovet for friske mennesker, tilpasset kjønn, alder og ulikt energiforbruk. Det anbefales at behovet for vitaminer dekkes gjennom den vanlige maten fremfor gjennom piller og annet kosttilskudd. Selv om det kan være vanskelig å bestemme hvilket inntak av vitaminer som gir optimal helse – ut over det å dekke et minimumsbehov, tyder det på at helsegevinsten er størst ved å spise vitaminrike matvarer som frisk frukt og grønnsaker, i stedet for å ta vitaminpreparater. Unntaket er vitamin D som finnes naturlig bare i fet fisk og fiskeolje, og som derfor bør tas som tran. Vitamin D dannes også i huden ved solbestråling. Ved graviditet bør man også sørge for tilskudd av folat (folsyre).

Med litt omtanke er det ikke vanskelig å dekke den anbefalte tilførselen av vitaminer gjennom vanlig mat, og generelt inneholder norsk kosthold tilstrekkelig med vitaminer til å dekke behovet for de aller fleste. I Norge er margarin tilsatt vitamin A og D. Vitaminisering av dyrefôr er landbruksøkonomisk viktig.

Den uttalte vitaminmangeltilstand (avitaminose) som er tegn på alvorlige stoffskifteforstyrrelser, er i dag sjelden i vår del av verden. Blant enkelte grupper som spiser lite, eller har ensidig kosthold, kan det likevel forekomme suboptimale tilstander (hypovitaminoser), kjennetegnet ved lite spesifikke symptomer som tretthet, slapphet, humørløshet o.l. Det gjelder for eksempel barn som spiser lite, eldre som har vanskelig for å tygge, syke som har dårlig matlyst, og dessuten personer som slanker seg, ekstreme vegetarianere og alkoholikere. Det er særlig vitamin D det kan bli for lite av, noe som bl.a. er observert blant etniske grupper med andre kosttradisjoner og som ofte er vant med mer solbestråling enn det de får i Norge.

Når behovet for de ulike vitaminer er dekket, blir man ikke «sunnere» av å spise mer vitaminer. Overskudd av de fleste vitaminer blir skilt ut igjen av kroppen og gjør ingen nytte. Andre vitaminer, spesielt A- og D-vitamin, blir lagret, og kan i store mengder være giftige (hypervitaminose).

I alt kjenner man 13 vitaminer. Vitaminene blir tradisjonelt inndelt i to hovedgrupper: de fettløselige vitaminene A, D, E og K, og de vannløselige vitaminene, som omfatter vitaminene i B-komplekset: tiamin, riboflavin, niacin, vitamin B6 (pyridoksal), pantotensyre, folat (folsyre), vitamin B12, biotin; og vitamin C (askorbinsyre). De enkelte vitaminene er nærmere beskrevet i egne artikler.

Antivitaminer eller vitaminantagonister er forbindelser som reduserer absorpsjon, eller blokkerer virkningen av vitaminer. Et eksempel er proteinet avidin, som finnes i eggehvite og som binder biotin og hindrer absorpsjon av dette vitaminet.

Forbindelser med antivitaminvirkning anvendes i kjemoterapien slik: Folsyre er ikke vitamin, men likevel livsnødvendig for enkelte mikroorganismer som bygger folsyremolekylet opp fra para-aminobenzosyre. Sulfanilamid, som kjemisk er meget likt para-aminobenzosyre, virker som antivitamin ved at det blokkerer syntesen av folsyre. Ettersom mennesker mangler enzymene som trenges for å bygge opp folsyre, og må ha hele molekylet tilført som vitamin, følger at sulfanilamid (generelt sulfonamider) ikke virker som antivitaminer i mennesket, men tvert imot kan benyttes som legemiddel mot visse bakterier.

Vitaminforskning er en viktig del av ernæringsforskningen og et omfattende vitenskapelig fagområde, der det bl.a. har vært anvendt dyreforsøk for å bestemme behovet for tilførsel av de enkelte vitaminene. Forsøksdyrene settes på en kost som er fri for bestemte vitaminer slik at de utvikler avitaminoser, og virkningen ved tilførsel av vitaminpreparater blir så observert. Også kliniske observasjoner av pasienter med mer eller mindre typiske avitaminoser og virkningen av kjente vitaminpreparater studeres i vitaminforskningen.

I Norge drives vitaminforskning i dag bl.a. ved Ernæringsinstituttet, Universitetet i Oslo, og ved Fiskeridirektoratets ernæringsinstitutt i Bergen, der det finnes en avdeling for forskning og rutinemessige vitaminanalyser.

At det kan være sammenheng mellom sykdom og mangelfull diett har vært kjent langt tilbake i tiden. Hippokrates nevner at lever helbereder nattblindhet. Tran har vært brukt mot rakitt, frisk frukt og grønnsaker mot skjørbuk siden 1700-tallet. 1887 demonstrerte Takaki at beriberi, en sykdom i nervesystemet som var vanlig hos japanske sjøfolk, kunne forhindres ved å spise upolert ris. Den nederlandske legen Chr. Eijkman fremkalte 1897 en lignende sykdom hos fugler, og viste at upolert ris eller et ekstrakt fra risskall kunne kurere sykdommen.

1912 viste så I. G. Hopkins i England eksperimentelt at dyr trenger mer enn protein, fett og karbohydrat for å vokse normalt. Han postulerte at en eller flere «aksessoriske faktorer» også var nødvendig. Samme år isolerte polakken C. Funk et amin fra risskall som var i stand til å kurere beriberi. Siden den aktive faktoren var et amin, og samtidig livsnødvendig, introduserte han termen vitamin. Mange av de senere oppdagede vitaminer er imidlertid ikke aminer.

<½ år ½–1 år 1–3 år 4–10 år menn 11–60 år kvinner 11–60 år menn >61 år kvinner >61 år gravide kvinner som ammer
Vitamin A, µg 400 400 400 500–700 900 800 900 800 800 1200
Vitamin D, µg 10 10 10 5 5 5 10 10 10 10
Vitamin E, mg1 3 4 5 6–7 8–10 8 10 8 10 11
Vitamin C, mg 30 35 40 45 50–60 50–60 60 60 70 90
Tiamin, mg 0,3 0,4 0,7 0,8–1,0 1,2–1,4 1,0–1,1 1,1–1,2 1 1,5 1,6
Riboflavin, mg 0,4 0,5 0,8 1,0–1,1 1,4–1,6 1,2–1,3 1,3–1,4 1,2 1,6 1,7
Niacin, mg 5 6 9 11–13 16–19 13–15 15–16 13 17 20
Vitamin B6, mg 0,3 0,5 0,8 0,9–1,1 1,3–1,5 1,1–1,2 1,4–1,2 1,1 1,4 1,5
Folat, µg 35 50 75 100–150 240–300 240–300 300 300 400 400
Vitamin B12, µg 0,3 0,6 1 1,1–1,4 2 2 2 2 2 2,6
Vitamin A 75 g gulrot, 5 g storfelever eller 25 g leverpostei, sterkt grønne grønnsaker:150–200 g spinat eller grønnkål, 5 g tran
Vitamin D 2,5 g tran, 50 g høstmakrell/100 g sommermakrell, 50 g makrell/sardin i tomat
Vitamin E 1 Vanlig norsk kosthold, fra f.eks. matoljer, fet fisk, egg, sterkt grønne grønnsaker, korn/hvetekim
Vitamin C Vanlig norsk kosthold som inneholder frisk frukt og grønnsaker: Appelsin og annen sitrusfrukt, poteter, sterkt fargede grønnsaker som paprika og brokkoli
Tiamin Vanlig norsk kosthold, særlig fra brød og kornprodukter, svinekjøtt, erter og bønner
Riboflavin Vanlig norsk kosthold, særlig fra melk og ost, kjøtt og innmat
Niacin Vanlig norsk kosthold, særlig fra kjøtt, fisk og belgfrukter
Vitamin B6 Vanlig norsk kosthold, særlig fra fisk, innmat, kjøtt og poteter
Folat Vanlig norsk kosthold. Finnes i de fleste matvarer, særlig brød, innmat, tørkede bønner og sterkt grønne grønnsaker, men er utsatt for forringelse ved lagring og tilberedning av mat og kan derfor bli lavere enn anbefalt. Svært viktig å sørge for tilstrekkelig tilførsel i forbindelse med graviditet, og kvinner som planlegger graviditet anbefales å ta tilskudd på 400 µg folat daglig
Vitamin B12 Kosthold som inneholder animalske produkter: kjøtt, fisk, skalldyr,melk og ost

1Målt som alfa-tokoferolekvivalenter

Virkning Mangelsykdom
Vitamin A Stabiliserer organismens membraner. Del av synspurpur i netthinnens staver og tapper b-karoten har antioksidantvirkning, inaktiverer frie radikaler og reduserer syntesehastighet av hydroksiperoksider. Nattblindhet, nedsatt motstandsevne mot infeksjon
Vitamin D Øker absorpsjonen av kalsium og fosfat fra tarmen. Viktig for bendannelsen og nyrenes behandling av fosfat. Aktiv form er 1,25-dihydroksi-D Rakitt og andre kalkmangelsykdommer
Vitamin E, tokoferol Antioksidant som beskytter cellenes flerumettede fettsyrer mot oksidasjon og holder visse Fe-Se-grupper redusert Fruktbarhetsforstyrrelser (hos dyr), muskeldegenerasjon. Forandringer i sentralnervesystemet, blødninger og hemolytisk anemi
Vitamin K Nødvendig som kofaktor ved karboksylering av glutaminsyre, deltar i syntesen og virkningen av visse blodkoagulasjonsfaktorer Blødninger
Vitamin C, askorbinsyre Kofaktor ved dannelsen av kollagen (innføring av hydroksylgrupper i lysin og prolin). Antioksidant reduserer jern og fremmer opptak av ikke-hemjern, hemmer dannelse av karcinogene nitrosaminer i magesekken Skjørbuk
Tiamin Kofaktor for noen dekarboksylaser og andre enzymer. Den aktive formen er bundet til pyrofosfat. Nødvendig for nedbrytning av karbohydrat Beriberi (sykdom i nervesystemet m.m.)
Riboflavin Del av kofaktor i flavoenzymer som inngår i stoffskifte- reaksjoner Hud og slimhinneforandringer
Niacin Del av koenzymene NAD og NADP som inngår i energiomsetningen Pellagra (hud- og nervesykdommer)
Vitamin B6 Kofaktor for enzymer i aminosyremetabolismen. Den aktive form er bundet til fosfat Blodmangel og nervesykdommer
Pantotensyre Del av koenzym A og acylbærerproteinet i fettsyresyntesen Hud- og fordøyelsessykdommer hos dyr. Mangelsykdom ikke sett (naturlig) hos mennesker
Folat Koenzym for overføring av CH3-, HOCH2- og O = CH-grupper. Den aktive formen av vitaminet er redusert. Inngår i nukleinsyresyntese og amino- syremetabolisme, forebygger nevralrørsdefekter hos fosteret Forstyrret celledeling, særlig i rasktvoksende vev, megaloblastisk anemi
Vitamin B12, kobalamin Inneholder kobolt. Koenzym ved metylering av homocystein til metionin, der også folat inngår, og koenzym ved omdannelsen av metylmalonsyre-CoA til ravsyre-CoA, der en C-C-binding brytes og en annen dannes. Perniciøs anemi
Biotin Inngår i enzymer som overfører av CO2 i karbohydrat- og lipidstoffskiftet Mangelsykdom hos mennesker er ikke kjent. Hudsykdom hos dyr

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.