straffutmålingsutsettelse

Straffutmålingsutsettelse er domstolens adgang til å unnlate å idømme straff selv om den finner en tiltalt skyldig. Dette reguleres av straffelovens § 60. Det tilsvarende begrepet i straffeloven av 1902 var domsutsettelse, som igjen tilsvarer det som innen påtalemyndighetens myndighetsområde kalles påtaleunnlatelse.

Loven selv har ingen skranke for når utsettelse kan bestemmes. Det brukes normalt når det ikke anses nødvendig eller rimelig å ilegge en straff ut fra forholdets bagatellmessige karakter, gjerningspersonens unge alder, lang saksbehandlingstid eller andre særlige omstendigheter.

Straffutmålingsutsettelse anses som en mildere reaksjon enn fullbyrdingsutsettelse.

Høyesterett benyttet sist muligheten i en dom fra 2012 (Norsk Retstidende 2012, side 1288) under henvisning til likhetsprinsippet. Påtalemyndigheten hadde valgt å ta ut en tiltale for skattesvik mot en person som var gitt skatteamnesti fra skattemyndighetene. Retten måtte behandle tiltalen, men for ikke å undergrave amnestireglenes betydning, fant Høyesterett det ikke riktig å utmåle straff.

Dersom en person som får domsutsettelse ikke begår nye straffbare forhold innen to år, er saken avsluttet uten at vedkommende straffes. Hvis det blir avsagt dom for nytt lovbrudd, skal det avsies en samlet straff for det nye forholdet og det som domsutsettelsen omfatter.