spark

Moderne versjon av sparken Rapp, som tusenvis av nordmenn har erfaring med.
Spark.
Av .

En spark er et fremkomstmiddel som brukes på is og hardpakket snø. Spark er en kortform av den eldre betegnelsen sparkstøtting, som sier noe om konstruksjon og bruksmåte. Støtting er beslektet med 'stutt' (kort) og har nok sammenheng med at opphavet til sparkstøttingen er en kort kjelke.

Faktaboks

Også kjent som
sparkstøtting

Sparken har to meier som i fremkant går opp i en bue og er festet sammen med en «støtfanger» på tvers. Fra fremenden av sparken går to skråstivere mot et trestykke mellom to oppstandere, som i sin tur er festet til meiene. Et tverrtre på toppen av stolpene ender i to håndtak. Oppstanderne kunne også tjene som ryggstø for en passasjer, som satt på et sete av spiler.

Meiene var fra først av laget av tre, som etter hvert fikk beslag av metall. Sparkene ble lettere å styre når de fikk meier av stål. Sparker med slike meier dukker opp i kildene først på 1900-tallet.

Sparken drives fremover ved at en person står med foten på den ene meien og sparker fra med den andre. Frasparket ble mer effektivt hvis man hadde en sparkklo på foten man sparket med.

Bruken

Barn med spark ved Barduelva i 1951.
Av .
Lisens: CC BY 2.0

Sparken var et fremkomstmiddel som egnet seg godt for norske forhold da den fikk sitt definitive gjennombrudd omkring 1920. Bruken gikk imidlertid sterkt tilbake i andre halvpart av 1900-tallet. Det var flere grunner til det. En økende del av befolkningen hadde tilhold i byer, og tallet på biler skjøt fart etter at bilsalget ble frigitt i 1960. Det førte også til økt grusstrøing og salting av veiene.

Nå brukes sparken først og fremst i mer avsidesliggende strøk med stabilt vinterføre. Den er fortsatt et populært leketøy for barn. Sparken er også god å ha for isfiskere.

Historikk

I media omtales sparkstøttingen visstnok for første gang i 1872, da en avisnotis fortalte at det har vært mange slike doninger å se på elven og fjorden ved byen Piteå i Norrland.

For Norges del dukket sparken opp på Helgeland i 1885, og noen år senere ble det solgt sparker i Kristiania. Først på 1900-tallet ble det importert mange svenske sparker til hovedstaden. Omkring 1920 ble sparkene fra Arvika holdt for å være de beste. På bygdene ble sparker for en stor del laget av lokale bygdesmeder. Etter hvert ble det også i Norge mekaniske bedrifter som kastet seg over sparkproduksjonen.

Sparkproduksjon i Norge

Bak den store spark-skulpturen på Tynset, med en vanlig spark i forkant.
Av .
Lisens: CC BY 2.0

Omkring 1920 ble det startet opp sparkproduksjon ved Aksel Steenbergs verksted i Løten med Arvika-sparken som modell. Omtrent på samme tid startet K.K. Lien i Arendal produksjonen av Nansen-sparken. I Trondheim ble Aas Redskapsfabrik en betydelig produsent med modellen Rapp. I 1930 ble så fabrikken Tarzan grunnlagt på Lillestrøm, der sparken med samme navn ble produsert. Denne fabrikken ble i 1974 kjøpt opp av den nystartede bedriften Norø Industri A/S på Tynset.

I 1983 ble det produsert omkring 70 000 sparker i Norge. Av disse kom 20 000 fra Aas Redskapsfabrik og 32 000 fra Norø Industri. I 1986 overtok Norø også sparkproduksjonen fra Aas Redskapsfabrik.

Ansatte kjøpte i 2002 konkursrammede Norø Industri og etablerte et nytt selskap Norax as, som nå er den eneste bedriften i Norge som produserer sparker. Produksjonsvolumet har avtatt og har i de senere årene ligget på 4000-6000 sparker i året.

Litteratur

  • Dybdahl, Audun (1990). Fra stav til stasvogn. Landveis fremkomst- og transportmidler på Innherred, utgitt av Steinkjer Museum.
  • Fossgard, Eldbjørg (1997/98). Trekk av sparkens og sparkindustriens historie, Årbok for Nord-Østerdalen 97/98.
  • Rosander, Göran (1986). Om sparkstøttinger. Utgitt av Norsk Etnologisk Gransking, Universitetet i Oslo.

Eksterne lenker

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg