sleperive

Slåttonn på Øvre Rotvoll ved Trondheim i 1952. Hest og sleperive var fortsatt i bruk.
Av /Sverresborg Trøndelag Folkemuseum.

Artikkelstart

Sleperive er en hesterive som ble brukt til å samle samme gress når man hesjet.

Økt gressproduksjon og mer utstrakt bruk av hesjing mot slutten av 1800-tallet gjorde at det ble funnet opp nye og mer rasjonelle redskaper for å samle gress og høy enn den tradisjonelle håndriva. Den eldste sleperiva for hest bestod av en stokk som det var festet tinder av tre til. Etter hvert fikk så tindene en skoning av jern. I endene av stokken ble det festet skokler som gikk til hestens seletøy. En sleperive av denne typen måtte kjøreren trekke tilbake for å frigjøre den fra oppsamlet gress.

Den vendbare sleperiva ble tatt i bruk allerede på slutten av 1800-tallet. Den hadde ett sett tinder som vendte forover og ett sett som pekte den andre veien. Når man ville kvitte seg med gresset, vippet man riva rundt.

Omkring 1900 kom så den fabrikkproduserte sleperiva til Norge. Denne riva hadde ett sett tinder av stål og skjæker av tre. Hvis man trykket inn en fjær i håndtaket, festet spissen på tindene seg i jorda og hesten dro riva rundt. Gresset ble liggende igjen ved hesja. Med et enkelt håndgrep kunne så kjøreren få tindene til å peke fremover igjen.

Sleperiva var et svært nyttig redskap så lenge som gresset ble hesjet. Den gikk ut av bruk da det ble vanlig å legge gresset i silo. Når man brukte fôrhøster, var det ikke bruk for sleperiva. Med traktoren kom også silosvansen og høysvansen på 1950-tallet.

Les mer i Store Norske leksikon

Litteratur

  • Dybdahl, Audun (1985). Fôr, fe og melkestell i eldre tid. Arbeidsmåter og redskaper i Steinkjer-regionen. Steinkjer Museum.
  • Olsen, Svein Magne (2005). Hesteredskap i norsk jordbruk. Landbruksforlaget.

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg