slaget ved Fitjar

Håkon og Eirikssønnene, som var sønner av Håkons bror Eirik Blodøks, hadde i flere år kjempet om det norske kongedømmet. Eirikssønnene hadde støtte fra den danske kong Harald Blåtann, som trolig var deres onkel på morssiden. Harald ønsket å bli norsk konge, og forsøkte å oppnå dette via alliansen med nevøene.

Etter nederlaget i slaget på Rastarkalv i slutten av 950-årene dro de gjenværende Eirikssønnene tilbake til Danmark, og først omkring 960/961 hadde de greid å få Harald Blåtann med på å utruste en ny flåte. Håkon hadde lite kontakt med medlemmene av det danske kongehuset, og han var ikke informert om at Eirikssønnene planla et nytt angrep.

Håkon var på besøk på Fitjar på Stord da Eirikssønnene og danskekongens flåte kom overraskende på ham, og han rakk bare å samle en relativt liten styrke fra omlandet. Danskenes styrker talte seks ganger så mange. Kong Håkon hadde på seg ringbrynje, men ifølge Øyvind Skaldespillers Hákonarmál tok han den av seg for å oppildne og sette mot i sine menn da han så at motstanderne var overlegne i antall. Håkon håpet nok at han kunne gjenta bedriften ved Rastakalv gjennom å fokusere all sin styrke på å drepe lederne og dermed gjøre hæren hodeløs.

Taktikken lyktes nok en gang. Under Håkons stormangrep mot det danske merket falt flere av de danske lederne, deriblant to av brødrene til Harald Blåtann (trolig var de halvbrødre av Harald). Sjokkert over å ha mistet lederne sine så tidlig i slaget, trakk danskene seg forvirret tilbake. Eirikssønnene hadde heller ikke noe annet valg enn å trekke seg tilbake. Men akkurat da slaget syntes vunnet, boret en pil seg innunder den ene armen til Håkon og ga ham banesår.

På dødsleiet ba kong Håkon om at nordmennene skulle akseptere Eirikssønnene som hans etterfølgere og dermed avslutte krigen. Året etterkom Eirikssønnene til Norge sammen med den mektige morbroren Harald Blåtann i spissen for en veldig hær. Harald hadde igjen befestet danskenes posisjon som herrer over Viken, og kunne nå innlemme også Vestlandet i sin maktsfære. Eirikssønnenes nye leder, Harald Gråfell, ble utpekt til konge over Vestlandet, underlagt dansk overherredømme.

Før Harald Blåtann dro hjem til Danmark, lot han seg hylle som overkonge over sine norske vasallriker. Dermed endte en nesten 100 år lang periode med vestlandsk dominans over Viken. Danskene rykket inn, og mye tyder på at det var Harald Blåtann som fikk bygd en liten treborg i Oslo som et administrativt senter for indre Oslofjord.

Vi vet svært lite om hvordan vikingene behandlet sine sårede og syke. De få kildene vi har, viser at både menn og kvinner kunne fungere som leger på slagmarken. For å avgjøre om et sår var dødelig, kunne man gi den sårede en suppe kokt på løk og andre urter. Om sårene så luktet løk, kunne man fortelle om det var hull helt inn til magesekken eller tarmene. I så fall var det lite man kunne gjøre. I andre tilfeller smakte man på blodet til den sårede. Smakte blodet av magesyre, kunne man fastslå at blodet stammet fra magen, og at skaden var av en slik art at man ikke kunne gjøre noe. Siden Håkon den gode synes å ha levd i en viss tid etter at han ble truffet, må vi anta at han fikk en skade av denne typen.

• Eirikssønnene
• Fitjar
• Fitjars historie
• Håkon den gode
• norsk historie fra 800 til 1130