Store norske leksikon
Havgud, overnaturlig vesen som representerer selve havet, hersker over havet eller har tilknytning til havet. Forestillinger om mytiske havvesener finnes i svært mange kulturer og religioner og er spesielt utbredt i land der innbyggerne lever ved og av havet. Disse overnaturlige vesenene kan ha mange ulike roller og fremstilles både i menneskeskikkelse, som blandingsvesener, som sjøslanger eller sjømonstre.
havgud
Midtøsten
Forestillingen om et urhav som eksisterte før verden og menneskene ble skapt, finnes i flere gamle kulturer i det gamle Midtøsten, fra Egypt til Mesopotamia. Men urhavet kunne også personifiseres som en kaosdrage, som hovedguden måtte beseire før resten av verden kunne skapes. Begge forestillingene gjenfinnes i Den hebraiske bibelen/Det gamle testamente.
Mesopotamia
Fra det gamle Mesopotamia kjenner vi myten om Absu, urvannet, som befinner seg under jorden og er ansvarlig for jordens fruktbarhet. Urvannet blir også blir assosiert med guden Ea/Enki.
I den babylonske skapelseseposet Enuma elish, begynner skapelsen med at søtvannet Absu forener seg med urmoderen, saltvannet Tiamat. De første gudene blir født inne i vannene. Tiamat blir gjerne fremstilt som et slags kvinnelig urmonster eller drage, men er likevel den som vil beskytte sine etterkommere. Senere i eposet blir Tiamat drept i en voldsom kamp med Babylons hovedgud Marduk. Tiamat blir drept, og Marduk skaper himmelen, stjernebildene og jorden, delvis av Tiamats døde kropp. Deretter skaper han mennesket.
Syria, Kanaan og Fønikia
I områdene langs Middelhavet, og byer som Ugarit, Sur (Tyros) og Sidon, var fiske og sjøfart viktige næringer. I mytene blir havet ansett som farlig og personifisert som havguden Jam (Yam). Han fremstår som et grusomt og farlig kaosuhyre som kjemper om makt og møter guden Baal i et voldsomt slag. Ved sin side har han ulike monstre, som Leviatan (et sjøuhyre med sju hoder) og Tunannu (Tannin). Jam taper, og gudenes far, El, kaster ham ned fra himmelfjellet Safon. Men også gudenes mor, den vestsemittiske gudinnen Ashera, har en tilknytning til havet og er involvert i opptakten til slaget mellom Baal og Jam. Hennes ugaritiske navn kan tolkes som «Hun som går på havet» eller «Havdronningen».
Det gamle Israel
Også i Det gamle Israel kjente man forestillingen om urvannet, Tehum, som eksisterte før Gud (Jahve) skapte himmel og jord. (1. Mosebok 1, 1–2). Men i andre tekster, som Salmenes bok, finner vi også forestillingen om at Gud måtte nedkjempe en havmonster, representert gjennom vesener som Tannin, Leviatan og et kvinnelig monster, Rahab. Havmonstrene fremstilles som flerhodete vesener som blir knust av israelittenes Gud før han lar vannet tørke opp. (Salme 74, 13–14; 89, 10–10–11, Jesaja 27,1). Her likner de israelittiske forestillingene mer på dem vi finner i Mesopotamia enn på mytene fra Ugarit.
Forestillingen om Guds kamp mot sjømonstere er også blitt en del av kristen tradisjon og er et kjent motiv i kunsten.
Egypt
Statue fra cirka 460 fvt. Nasjonalmuseet i Athen.
I en av mest kjente egyptiske skapelsesmytene eksisterte det altomsluttende urvannet, Nun, før alt annet. Fra dette mørke kaosvannet kom en liten høyde til syne, og den første guddommen, solguden Atum Ra, viste seg. Fra denne urguden stammet alle de senere gudene. Mange av disse var knyttet til Nilen, som var selve livskilden i Det gamle Egypt. Havet hadde mindre betydning.
Hellas og Roma
Gresk mytologi har flere havguder og havnymfer (nereidene). Deres far var Nerevs. Også her finner vi ideen om en jordomsluttende havstrøm, Okeanos. Okeanos var sønn av Uranos (himmel) og Gaia (jorden). Konge over dem alle og havets hersker er Zevs' bror Poseidon (Neptun i romersk mytologi), hans dronning er Amfitrite, og Triton hans sønn.
Andre gamle havguder er Pontos, en personliggjøring av havet, Protevs, som Menelaos kjempet mot i krigen mot Troja, og Glavkos, fiskernes og sjøfolkenes gud.
Norden
I norrøn mytologi er Njord sjøfartens og havets gud. Hans gunst kunne sikre trygg reise på havet. Ægir er en jotun som hersker over havet. Han er bror av vinden og ilden, og gift med Rån. Rån er havet, og den som fanget mennesker som som druknet og ga dem et nytt hjem i sin bolig på havbunnen.
Litteratur
- Enuma Elish: Den gang der oppe, oversatt fra akkadisk av Jens Braarvig, i: Bringsværd, T.Å. og Braarvig, J. (red.): I begynnelsen. Skapelsesmyter fra hele verden. Oslo, Bokklubben 2000, 49–84.
- Frost, Tore (red.): Greske myter. Oversatt av Peder Østbye, i serien Verdens hellige tekster. Oslo, Bokklubben 2003.
Kommentarer
Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.
Du må være logget inn for å kommentere.