sikringsskog

Sikringsskog er skog som fungerer som vern mot naturfarer for bebyggelse og infrastruktur.

Med naturfarer menes masse, slik som jord, stein, is, vann, sørpe, leire, snø som kan komme i bevegelse og dermed skade eller ødelegge bebyggelse og infrastruktur.

Vernskog, på sin side, er skog som plantes eller spares for å verne annen skog eller som vern mot naturskader.

Skog kan hindre at slike masser blir utløst, eller stanse eller bremse virkningen dersom massene allerede er i gang.

Risikoen for skred er særlig stor i tidligere skogreisingsstrøk, men det er også mange områder i etablerte skogstrøk som har skredterreng, og hvor det dermed er behov for sikring av bebyggelse og infrastruktur mot skred. Med skogreisingsstrøk menes norske kyst- og fjordstrøk hvor det fra 1950-tallet og noen tiår framover ble tilplantet store arealer snaumark, og også gjennomført treslagsskifte til mer produktive treslag.

Sikringsskog kan betraktes som en underkategori av vernskog, selv om skader på skog ved klimapåvirkning fra fjell eller sjø særlig har vært vektlagt i skogbruksloven.

Både skogbruksloven og plan- og bygningsloven har imidlertid hjemler som kan regulere skogsdriften, men ansvarsområdene er for tida ennå ikke fullt ut avklart.