rammeslått

Artikkelstart

Rammeslått (rammeslag) er betegnelse på norsk slåttetype med en noe ekstatisk eller demonisk karakter, omtalt allerede i den islandske fornaldersagaen Boses saga fra 1300-tallet. Det fortelles at utøveren spilte som om han var trollbundet og klarte ofte ikke å slutte å spille. I enkelte tilfeller måtte derfor strengene klippes av på instrumentet for å få musikken til å opphøre.

Man vet ikke sikkert hvilke instrumenter som ble benyttet til å framføre rammeslåttene i middelalderen, men sannsynligvis var det først og fremst på harpe og lyre at disse slåttene ble spilt. Senere har rammeslåttene, som betyr de sterke eller kraftfulle slåttene, blitt ført videre i tradisjonen, spesielt av utøvere på munnharpe og ulike feletyper. De rammeslåttene vi kjenner til er alle gangarslåtter som noteres i todelt takt (2/4 eller 6/8), men det har eksistert ulike syn på hvordan takten i disse slåttene skal oppfattes.

I nyere tid er rammeslåttene hovedsakelig forbundet med Setesdal, hvor de fortsatt er en viktig del av slåtterepertoaret på munnharpe og hardingfele. Når en av rammeslåttene blir framført på fele stemmer spelemannen vanligvis den dypeste strengen ned en hel tone fra g til f («gorrlaus» bas, det vil si ekstra løs bass), noe som gir en særegen klang i instrumentet. Den dype bass-strengen blir da gjerne brukt til å skape en liggende bordunklang under melodien. Det finnes bare en håndfull slåtter som spilles på «gorrlaus bas», de mest kjente av dem er Nordafjells og Skjoldmøyslaget.

I Setesdal benyttes uttrykket «å komme på rammeslåtten», noe som betyr at spelemannen spiller seg nærmest fra sans og samling, samtidig som tilhørerne blir usedvanlig sterkt revet med i musikken.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg