pusshøvel

For mange er nettopp pusshøvelen den typen man assosierer med en høvel. Mange av benevnelsene som brukes om de ulike deler av pusshøvelen, går også igjen på andre typer høvler.

Selve høvelstokken ble laget av et hardt treslag som bøk, eik eller bjørk. Midt på stokken er sponhuset, hvor høveljernet settes inn og sponen kommer ut. Sideveggene i sponhuset kalles kjaker. Lengst bak i kjakene er det tappet ut spor til høveljernet og kilen som holder det på plass. Undersiden av stokken blir kalt såle. Hvis den ble slitt, kunne det bli lagt på en såle av et svært hardt treslag. Det kunne også spunses inn en bit av et hardt treslag i forkant av kjeften (åpningen mellom sponhuset og sålen). Foran har den tradisjonelle pusshøvelen et håndtak som ligner et horn, og som også ble kalt det. På eldre høvler kunne håndtaket være formet som et fuglehode.

Pusshøvelen har et høveljern med klaff. Klaffen gjør at sponen brekkes straks den er skåret løs. Dermed unngår man oppflising av emnet hvis man møter flammeved eller motved. På 1900-tallet ble de fleste høveljern importert fra England.

Foran sponhuset eller bak på høvelen kan man ofte finne en forsterkning i form av en jernbolt eller treplugg. Disse er til å slå på hvis man vil løsne høveljernet for justering eller sliping.

På slutten av 1800-tallet begynte man å fabrikkere jernhøvler i USA. Stanley Rule & Level Co. produserte mengder av høvler. Ifølge katalogene steg salget fra 6500 høvler i 1871 til 3 millioner i 1898.

Jernhøvlene fant også veien til Norge. Såle og sponåpning ble ikke slitt som på høvlene av tre. Man kunne justere skjæredybden med å stille på en skrue. Den var imidlertid tyngre å bruke enn trehøvelen, da friksjonen var større.

• høvel
• verktøy

• Gjerdi, Trond (1984). Snekker. Universitetsforlaget.
• Norman, G.A. (1954). Høvelens historie. Lillehammer.