planetariske tåker

NGC 6302 er en planetarisk tåke i stjernebildet Skytten som kalles Sommerfugltåken på grunn av sin vingeaktige form. Den hvite dvergen som lyser opp tåken befinner seg i sentrum av «vingene», skjult bak et mørkt bånd av gass. Bildet er tatt med Hubble-romteleskopet.
Sommerfugltåken av . CC BY 2.0
Den planetariske tåken ESO 378-1, også kalt Den sørlige ugletåken, ser ut som en såpeboble. Tåken er fotografert av teleskopet VLT.
ESO 378-1 av . CC BY 2.0
Helixtåken (NGC 7293) er en planetarisk tåke i stjernebildet Vannmannen. Helixtåken er den planetariske tåken som er størst på himmelen og som ligger nærmest Jorden. Her er den fotografert i synlig og infrarødt lys av VISTA-teleskopet.
Helixtåken av . CC BY 4.0

Planetariske tåker er en type sky av glødende gass og støv som omgir en stjerne mot slutten av dens utvikling.

Faktaboks

Uttale
planetˈariske tåker

Dannelse

Planetariske tåker oppstår for røde kjempestjerner med masse mellom 0,8 og 8 solmasser, når disse kaster av seg sine ytterste gasslag. Planetariske tåker er emisjonståker.

Når stjernen kaster av seg sine ytterste gasslag, er det bare stjernens kjerne igjen. Den opprinnelige røde kjempestjernen mister mye masse i denne prosessen, 10 % av Solens masse eller mer, og blir til en hvit dverg. De omkringliggende gasslagene blir ionisert av ultrafiolett stråling fra den svært varme hvite dvergen, som får gassen til å lyse.

Gasskyen utvider seg med relativt liten hastighet, omkring 36 000 km/t. Planetariske tåker kan eksistere i opp mot 100 000 år. I løpet av denne tiden blir materien som utgjør tåken spredt utover i det interstellare rom.

Planetariske tåker har ingen ting med planeter å gjøre. Navnet stammer fra William Herschel som syns tåkene lignet på planetskiver når de ble observert med kikkert.

Forekomster

Størrelsen på planetariske tåker sett fra Jorden varierer sterkt, fra Helikståken, hvor vinkelutstrekning på himmelen er halvparten av Månens, til objekter som er så langt borte at de bare kan identifiseres ut fra spekteret. Den faktiske diameteren til planetariske tåker er vanligvis på rundt 0,5 lysår.

Omkring 1500 planetariske tåker er kjent i Melkeveien, med høyere konsentrasjon inn mot galaksesenteret. Ingen er synlige med det blotte øye. En av de mest kjente planetariske tåkene er Ringtåken.

Med moderne teleskoper ser man at planetariske tåker kan ha mange ulike former. En del av dem er symmetriske. Mekanismen bak de ulike formene er ikke fullt forstått, men kan tenkes å skyldes vinkelen man betrakter de planetariske tåkene i sett fra Jorden. Stjernen tenkes å kaste av seg gassen i form av to stråler i motsatte retninger, såkalt bipolar utstrømming.

Planetariske tåker er en videreutvikling av protoplanetariske tåker.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg