ond-demon-argumentet

Metoden dreier seg om å finne et urokkelige utgangspunkt for all viten og erkjennelse ved først å utelukke alt som det kan reises den minste tvil om. I argumentet ser derfor Descartes for seg muligheten av at en ond, allmektig demon har gjort alt som står i hans makt for å villede og manipulere hans erkjennelsesevner. Dersom han ikke kan utelukke eksistensen av en slik demon kan man følgelig tvile på alt en slik demon kan være i stand til å manipulere.

En kan følgelig ikke stole på egne sanser, siden inntrykkene en får av verden utenfra kun kan være forvridde signaler som demonen står bak. Ei heller kan man stole på sine deduktive slutningsevner, siden den onde demonen kan tenkes å manipulere oss idet vi slutter fra ett premiss til et annet eller går fra premiss til konklusjon. I tråd med den metodiske tvil må man følgelig se bort fra alt som den onde demonen kan tenkes å ha manipulert. Om dette gjelder for all kunnskap og erkjennelse overhodet, vil argumentet om den onde demonen true med å gi støtte til en svært radikal versjon av global skeptisisme.

Argumentet har senere gitt opphav til og inspirert nyere versjoner av argumentet, som det såkalte hjerne-på-tank-argumentet, Matrix-argumentet og simuleringshypotesen.

Ifølge Descartes, finnes det likevel en ting den onde demonen ikke kan lure en til å ta feil av: nemlig ens egen bevissthet og eksistens. Grunnen til dette er at man ved å tvile på sin egen eksistens er nødt til å tenke, siden å tvile ikke er noe annet enn en tankeakt. Siden en tankekart krever at det finnes noen som tenker følger det med nødvendighet også at man må eksistere for å kunne tvile: nemlig som noe tenkende. Jeg tenker, jeg eksisterer, cogito, ergo sum, er dermed en selvinnlysende sannhet, som Descartes mener at selv en ond demon ikke kan lure en til å ta feil av.

Dette blir gjerne bare kalt Descartes’ cogito-ergo-sum-setning og fungerer som grunnsats og fundament i hans fundamentteoretiske erkjennelsesteori. Fra dette utgangspunktet mener han så at han kan bevise Guds eksistens og videre at Gud står som garantist for hans erkjennelsesevner. I sin tur leder det ham til å stole på hva sansene forteller han om den ytre verden.

Filosofien etter Descartes har stort sett vært enig om at svaret Descartes gir på argumentet om den onde demon er langt svakere enn det skeptiske argumentet han her har reist. Særlig er det reist tvil om man kan erkjenne noe sikkert om noe annet enn innholdet i ens egne tanker og det faktum at en selv eksisterer som noe tenkende. I så fall kan argumentet til Descartes tas til inntekt for solipsisme – at en ikke kan vite om noe annet enn eget bevissthetsliv – og en radikal form for skeptisisme.

Andre, så som Bertrand Russell, har sådd tvil om Descartes i det hele tatt er i stand til å bevise eksistensen av en som tenker. At det er tanker er ubetvilelig, men at noe eller noen må tenke disse tankene, kan derimot betviles. Arven fra Descartes er derfor på mange måter først og fremst en serie med radikale skeptiske utfordringer.

• Rene Descartes
• fundamentalisme – erkjennelsesteori