betegnelse for en tilstand kjennetegnet av avhengighet av nikotin (tobakk). Den nikotinavhengige har et sterkt ønske om å skaffe seg tobakk, han klarer ikke å slutte, fortsetter å røyke til tross for skadelige konsekvenser, f.eks. hjerte-kar-problemer, og vedkommende har som regel over tid utviklet økt toleranse for nikotin (storrøyker). Det kan oppstå abstinens i form av stemningsforstyrrelser, søvnproblemer, irritabilitet, indre uro, konsentrasjonsproblemer, rastløshet, sakte puls og økt appetitt sammen med vektøkning når den nikotinavhengige forsøker å slutte.
Nikotin forårsaker en lett stimulering av dopaminomsetningen i hjernen; det antas å være hovedforklaringen til utviklingen av avhengighet. Nikotin har også en lett effekt på kjemiske reaksjoner i nervesystemet (cholinerg overføring og en viss hemning av enzymet monoaminooksidase), som bidrar til å forsterke opplevelsen av bedret våkenhet, konsentrasjon og humør. Ved kronisk tilførsel vil fravær av nikotin forverre disse forholdene, og mengden nikotin for å opprettholde effektene må økes.
I USA har man anslått at omkring 20 % av befolkningen er avhengig av nikotin en periode av sitt liv. Antallet som utvikler abstinens når de prøver å slutte å røyke, er anslagsvis 50 %. Røyking er mer utbredt blant personer som har psykiske lidelser. Det er utviklet ulike behandlingsprogrammer for å hjelpe nikotinavhengige å bli kvitt sin avhengighet. Prinsippene for disse programmene er som ved annen stoffavhengighet. Se også røykeavvenning.