lydbøye

Lydbøye er et flytende sjømerke som tidligere ble brukt for å merke grunner. Bøyene ga fra seg en høy lyd som gjorde at grunnene kunne identifiseres fra skip i tett tåke og mørke.

Det var to hovedtyper lydbøye, klokkebøye og orgelbøye. På klokkebøyen er det plassert en klokke som slår med bølgeslagene eller en hammer som blir drevet med komprimert gass. På orgelbøyen er det montert en fløyte som drives med luft sugd inn ved hjelp av bølgebevegelsene. Historisk var orgelbøyene ofte laget av en tønne, med tilhørende luftbelg som ble pumpet av bølgebevegelsene. Luften gikk inn i bøyen når bølgene løftet den, og ble presset ut gjennom fløyten når bøyen gikk ned med bølgene. Utplassering av lydbøyer skjedde i hovedsak før andre verdenskrig, og omkring 1940 var det i Norge ni klokkebøyer og 19 orgelbøyer. Mange av bøyene var i tillegg lysbøyer. I Norge er det Kystverket som har ansvar for sjømerker. Som følge av utviklingen innen radionavigasjon, da først og fremst radaren, er lydbøyene ikke lenger i bruk på norskekysten.

Da lydbøyene var i bruk var det også liknende lydsignaler i bruk fra landfaste installasjoner, slik som klokketårn, nautofoner og så videre. Orgelbøyene laget en karakteristisk hes lyd som kunne minne om brølet fra en okse. Bøyene kunne derfor ofte ha navn som endte på okse eller stut. Eksempel på dette er Rakkestuten – en orgelbøye som var plassert ved Rakkebåene – et grunnområde utenfor Stavern.