Limerick, strofeform på fem linjer, som rimer aabba. Første, andre og femte linje består av tre verseføtter (trimeter), tredje og fjerde linje av to verseføtter (dimeter). Første linje ender tradisjonelt på et stedsnavn, og opprinnelig var siste linje oftest en variasjon av første linje. Rytmen er hovedsakelig anapestisk. Innholdet i en limerick er alltid lett, ofte tvetydig, spøkefullt, noen ganger rent tøv. Opprinnelsen er usikker, men verseformen har navn fra den irske byen Limerick.

En teori går ut på at verseformen utgår fra samlingen av Gåsemorvers som ble utgitt i England i 1719. Limericker finnes imidlertid ikke i bokform før godt og vel hundre år senere, og det var den britiske dikteren Edward Lear som gjorde formen kjent (Book of Nonsense, 1846). Kjente forfattere som A. Tennyson, R. Kipling og R. L. Stevenson brukte formen, som i moderne tid, særlig gjennom amerikaneren Morris Bishop, har utviklet seg slik at siste linje gjerne brukes til en overraskende vri, en ironisk vending på det som går forut for den. I Norge ble formen allment kjent og populær gjennom NRKs konkurranse ledet av André Bjerke, som resulterte i samlingen En midjesmal frue fra Grue: 50 norske limericks (1958).

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.