Kyss, uttrykk for kjærlighet, ærbødighet, vennskap eller lignende følelser, spiller en meget stor rolle i Vest-Asia og i den europeiske kulturkrets. De vestasiatiske konger ble hyllet ved at man kysset støvet foran deres føtter, eller man kysset herskerens klær, stav eller annet som var nært knyttet til hans person. En lignende hyllingsmåte beskrives i de eldste egyptiske innskrifter, og skikken var i hevd hos mange østafrikanske folk før den europeiske innflytelse satte inn.

I Europas oldtid ble kyss vesentlig benyttet når man skulle vise en annen vennskap. Innenfor den greske og romerske kirke lever vennskapskysset videre i «broderkysset» ved påskefeiringene. Under ritualene i den ortodokse og den romersk-katolske kirke blir relikvier o.a. hellige gjenstander ofte kysset. Bibelen kysses under edsavleggelsen i den anglikanske kirke. Innenfor den lutherske og reformerte verden benyttes kysset sjelden som religiøst symbol. I mange land, f.eks. i Øst-Europa, er kyss på kinnet og omfavnelse et uttrykk for vennskap, og er fast ledd i hilseseremonien når politiske ledere møtes.

På 1600-tallet ble kyss på hånden ofte benyttet som et ærbødighetstegn overfor damer; skikken forekommer ennå i Sør-Europa, Sør-Amerika og i Polen. Kyss på munnen blir nesten alltid oppfattet som et intimt kjærlighetstegn. Som en handling mellom elskende synes kyss på munnen først i senere tid å ha blitt en allmenn skikk, skjønt den neppe har vært ukjent i oldtiden.

Kyss har vært ukjent eller lite utbredt i Øst-Asia og i de fleste stammesamfunn.

Se også judaskyss.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.