kildevern

Kildevern er medienes, redaktørenes og journalistenes rett til ikke å oppgi sine kilder, selv ikke under rettslig vitneavhør. Pressens kildevern er en sentral del av ytringsfriheten, slik den også er beskyttet i den europeiske menneskerettighetskonvensjonens artikkel 10.

Kildevernet er nå regulert i straffeprosessloven av 1981 § 125, og tvisteloven av 2005 § 22-11.

Det fastsettes blant annet at redaktøren av et trykt skrift kan nekte å svare på spørsmål om hvem som er forfatter av en artikkel eller melding i skriftet eller hjemmelsmann for opplysninger i det. Redaktørens rett til å nekte å oppgi hjemmelsmann gjelder også om opplysningene ikke er blitt trykt, forutsatt at de er gitt til redaktøren til bruk i redaktørens virksomhet.

Samme rett som redaktøren har også andre som har fått kjennskap til forfatteren eller hjemmelsmannen gjennom sitt arbeid for vedkommende forlag, redaksjon, pressebyrå eller trykkeri. Bestemmelsene om kildevern gjelder tilsvarende for kringkastingssjef og kringkastingsmedarbeider.

Retten kan likevel etter en samlet vurdering pålegge vedkommende å oppgi navnet på forfatteren eller hjemmelsmannen når vektige samfunnsinteresser tilsier at opplysningen gis og den er av vesentlig betydning for sakens oppklaring. Dersom forfatteren eller hjemmelsmannen har avdekket forhold som det var av samfunnsmessig betydning å få gjort kjent, kan vitnet bare pålegges å oppgi navnet når det finnes særlig påkrevd. Vilkårene for å kunne pålegge vitneplikt ble skjerpet ved en lovendring i 1999.

Retten kan bestemme at forklaring i tilfelle bare skal meddeles den selv og partene i møte for stengte dører og under pålegg om taushetsplikt.