Integrasjonsprinsippet er et miljørettslig prinsipp som skal sikre integrering av miljøhensyn i beslutningsprosesser. 

Prinsippet har nær sammenheng med prinsippet om bærekraftig utvikling, og er utviklet i internasjonal miljørett. Prinsippet er uttrykt slik i Rio-erklæringens artikkel 4:

In order to achieve sustainable development, environmental protection shall constitute an integral part of the development process and cannot be considered in isolation from it. 

Integrasjonsprinsippet er også slått fast i EU-retten og tatt inn i EØS-avtalens artikkel 73. På nasjonalt nivå kommer integrasjonsprinsippet særlig til uttrykk gjennom grunnlovens miljøparagraf, Grunnloven 112 og naturmangfoldloven § 1. 

Prinsippet har betydning både for saksbehandlingen i miljøsaker, ved at det for eksempel må utredes hvilke konsekvenser et inngrep har for miljøet og ved at miljøhensyn må vektlegges i enkeltsaker.

Ved at miljøet er vernet i Grunnloven § 112, får hensynet til miljø betydning i saksbehandlingen, ved tolkning og anvendelse av lovbestemmelser i alle saker som har virkning for miljøet. Det følger videre av naturmangfoldlovens § 1 at:

Lovens formål er at naturen med dens biologiske, landskapsmessige og geologiske mangfold og økologiske prosesser tas vare på ved bærekraftig bruk og vern, også slik at den gir grunnlag for menneskenes virksomhet, kultur, helse og trivsel, nå og i fremtiden, også som grunnlag for samisk kultur.

På bakgrunn av denne bestemmelsen har miljøhensyn betydning både ved tolkningen og anvendelsen av naturmangfoldloven og annen sektorlovgivning i saker som har innvirkning på naturmangfoldet. Formålsbestemmelsen sikrer derfor at naturmangfoldloven virker på tvers av alle samfunnssektorer.

Det er et utgangspunkt i norsk forvaltningsrett at forvaltningen står fritt når de vektlegger de ulike relevante hensynene i sin skjønnsutøvelse. Hvilken vekt miljøhensynet skal tillegges i enkeltsaker avgjøres ikke av integrasjonsprinsippet, men må fastlegges på bakgrunn av en tolkning av den aktuelle lovbestemmelsen. 

I en dom fra 1992, Lunner Pukkverk (Rt. 1993 s. 528), fastslår også Høyesterett at miljøhensynet er overordnet hensyn som har vesentlig betydning, og som det er en målsetning å innarbeide i beslutningsprosessene. 

  • Hans Christian Bugge, Lærebok i miljøforvaltningsrett, 4. Utg., Universitetsforlaget, Oslo 2015. 
  • Inge Lorange Backer, Innføring i naturressurs- og miljørett, 5. Utg., Gyldendal, Oslo 2011. 

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.