Igboene var et av de folkene som ble verst herjet under slavehandelen. Kristen misjon begynte i 1850-årene, og omtrent samtidig ble handelsstasjoner opprettet i området. Fra 1906 kom også statsskoler i gang. Folket reagerte positivt på misjons- og skoletilbudene og tilegnet seg en forholdsvis høy grad av «vestlig» utdanning. I stort antall flyttet de til byområdene over hele Nigeria, hvor de drev handel og tok lønnet arbeid som funksjonærer, sjåfører og så videre.
Etter hvert som andre nigerianske folkegrupper også fikk utdannelse, særlig i den overveiende muslimske Nord-regionen, ble igboene i disse områdene anklaget for å monopolisere jobber som krevde utdanning. Deres angivelige arroganse og sterke samhold skal også ha bidratt til at de ble lite velsett i det øvrige Nigeria.
Både under Nigerias frigjøringskamp og etter uavhengigheten var igboene politisk aktive, og mange av de fremste politiske lederne var av igbo-herkomst. I den konfliktfylte tiden etter uavhengigheten fikk disse ord på seg for å sette sine stammeinteresser over de nasjonale, og situasjonen tilspisset seg inntil den igbo-dominerte Øst-regionen 30. mai 1967 erklærte seg uavhengig under navnet Biafra. Under borgerkrigen mistet titusener av igboer livet, både ved krigshandlinger og hungersnød.
Til tross for at borgerkrigen ble utkjempet med stor bitterhet og brutalitet, har igboene i tiden etterpå innpasset seg raskt i Nigeria, og er også blitt akseptert av sine landsmenn, selv om motsetningsforhold fortsatt er til stede.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.