Magnetisk hysterese for ferromagnetiske stoffer, for eksempel jern, stål og nikkel, skyldes at magnetismen de får i et magnetisk felt ikke forsvinner når feltet blir slått av.
Hysteresen illustreres best ved en magnetiseringskurve (se figur 1). Her er magnetisk flukstetthet, B, avsatt som funksjon av magnetisk feltstyrke, H. Om jernet på forhånd er umagnetisk og man øker feltstyrken H gradvis i positiv retning, vil B stige langs kurven OA. Lar man så H avta mot null, holder B seg høyere enn den var da feltet tiltok, og faller nå langs kurven AB. Gjør man deretter H negativ, fremkommer kurven BCD, og videre kurven DE når feltet tas bort. Jernet kommer altså ikke tilbake til den magnetiske tilstanden det hadde til å begynne med.
Distansen OB gir et mål for den magnetiske flukstetthet i jernet da det var magnetisert i et magnetfelt og feltet deretter ble fjernet. Denne magnetismen kalles remanent magnetisme. Avstanden OC er et mål for den negative feltstyrke som må til for å få bort magnetiseringen; den kalles koersitivkraften.
Kurven på figuren er for et spesielt magnetstål hvor begge disse størrelsene har høye verdier. For «bløtt» jern er den første delen av magnetiseringskurven OA steilere, og hysteresekurven smalere enn vist i figuren. Ved en fullstendig magnetisering langs hysteresesløyfen går det med energi som fremkommer som varme i jernet, hysteresetapet. Flateinnholdet av hysteresesløyfen er et mål for denne energien.
I maskiner, hvor jern stadig blir magnetisert og ommagnetisert, for eksempel i transformatorer eller elektriske maskiner, må man sørge for at hysteresetapet blir minst mulig ved å velge jernlegeringer som gir opphav til et minst mulig areal i hysteresesløyfen. Summen av hysteresetapet og virvelstrømtapet i jernet kalles jerntapet.
Kommentarer (2)
skrev Kristoffer Solheim
svarte Erik Dyrhaug
Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.
Du må være logget inn for å kommentere.