permittivitet

Artikkelstart

Permittivitet forteller hvor lett et materiale lar seg polarisere, det vil si hvor stort det elektriske feltet må være for å få en gitt polarisering.

Faktaboks

Uttale
permittivitˈet
Etymologi
av latin

Permittiviteten er definert som forholdet mellom elektrisk flukstetthet (dielektrisk forskyvning), D, og feltstyrke, E, som regel betegnet ε = D/E. Permittiviteten for tomt rom kan betraktes som en naturkonstant, ε0, og er lik 8,854·10−12 farad/meter. I elektrisk isolerende materialer vil et ytre elektrisk felt føre til polarisering, derfor blir flukstettheten større enn i tomt rom ved samme feltstyrke, og permittiviteten blir større enn ε0.

Forholdet mellom permittiviteten for et stoff og permittiviteten for tomt rom betegnes relativ permittivitet (tidligere kalt dielektrisitetskonstanten for materialet). Vanlige isolasjonsmaterialer har relativ permittivitet mellom 1 og 20, men for ferroelektriske materialer kan verdien være mye større, i enkelte tilfeller over 10 000.

Relativ permittivitet \( \varepsilon_\text{r} \) og elektrisk susceptibilitet \( \chi_\text{e} \) forteller oss det samme om et materiale: \( \varepsilon_\text{r} = 1 + \chi_\text{e} \).

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg