hi-hat

Hi-hat er et slagverksinstrument som består av to cymbaler som er montert mot hverandre i et stativ. Det øverste av cymbalene er festet i en bevegelig stang med et feste man kaller clutch. Stangen beveges opp og ned ved hjelp av en pedal nederst på stativet. Man kan spille på en hi-hat med stikker, visper og køller. Det aller meste vanlige er likevel å spille med stikker, noe som gir det karakteristiske og tydelige anslaget. På samme måte som alle cymbaler regnes hi-hat som et idiofonisk instrument.

Faktaboks

uttale:
hˈaihæt
etymologi:
engelsk, egentlig high-hat, ‘høy hatt’

Hi-haten kommer i ulike størrelser, avhengig av hvilken klangfarge man er ute etter. Det mest vanlige er hi-hater på 14 tommer, som man finner i de fleste standard trommesett.

Hi-hatens lyd manipuleres ved hjelp av pedalen og i hvilken grad man slipper danne opp. Om man spiller på en åpen hi-hat, vil lyden minne om et crash-cymbal med en relativt lang etterklang. Om man spiller på en lukket hi-hat, vil lyden være mer som et cymbal dempes med hånden, med nesten kun anslag og veldig lite etterklang. Klangen av instrumentet er metallisk, i et tydelig lyst frekvensregister, uten å være enerverende spisst i lydbildet.

I musikk

Den lukkede hi-haten har en karakteristisk kort lyd, som kan kjennes igjen i det meste av populærmusikk, og har ofte som rolle å holde musikkens tempo stabilt. I noe moderne musikk har hi-haten fått en sjangertypisk rolle. Et eksempel er i trapmusikk, en undersjanger av hiphop, hvor den ofte har utbrudd av raske noteverdier som en del av det rytmiske forløpet. For øvrig er det ingen kobling mellom trapmusikk og trap-settet, som er det moderne trommesettets forgjenger.

Historikk

Etter hvert som man skulle spare penger i teaterorkesterne på slutten av 1800-tallet, ble det følgelig kuttet i antall musikere. Denne utviklingen førte til at musikerne måtte finne nye løsninger for å dekke så mange instrumenter som mulig. Dette gav oss etter hvert trap-settet. I dette settet hadde man forgjengeren til hi-haten, som ble kalt low boy. Her monterte man to cymbaler mot hverandre, ganske likt som den moderne hi-haten, men plassert rett over bakkenivå. På grunn av den fysisk lave plasseringen kunne man ikke bruke instrumentet på samme måte som i dag, men mer som de pulsholdende marsjcymbalene, rett og slett for den var så lavt plassert at man ikke kunne nå den med hendene like effektivt som i dag. Først på 1930-tallet fikk man den moderne varianten av hi-haten i sitt høye stativ. Med høyere stativ ble hi-haten lettere å nå, og som følge endret det hvordan man spilte på hele trommesettet.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg