hårfarging

De adderende fargene legger seg på utsiden av hårstrået og har ingen holdbar effekt hvis ikke hårstrået er porøst. Denne type fargeendring har heller ingen kjemiske tilsetninger som åpner hårstrået, slik at fargen trenger inn.

Som adderende farger regnes fargede stylingprodukter, farget hårspray og glansvask, hvis denne ikke er tilsatt kjemikalier. Henna er et adderende plantefargemiddel som har vært brukt til fargeendring i tusenvis av år. Brukes uttrekk fra bladene, gir dette en sterk oransje farge. Brukes roten, gir dette en gråsvart farge.

Oksiderende farger inneholder ofte ammoniakk eller lignende aktiveringsstoff, som blandes med hydrogenperoksid eller bromater i forskjellig styrkegrad. Blandingen åpner hårets overflate slik at fargen trekker inn i hårstrået. Oksiderende farger gir mer eller mindre holdbar fargeendring til håret vokser ut igjen. Holdbarheten er avhengig av hårets kvalitet, fargevalg, virketid og styrkegraden på de aktive kjemikaliene i hårfargen.

Som oksiderende farger regnes minikolorasjon, toning, klassisk farging, lysfarging og bleking. Styrkegrad og inntrengning i håret varierer sterkt fra minikolorasjon, som er svakest, til bleking, som er sterkest.

Ulike fargeteknikker på frisyrer og skjegg har vært brukt siden de første sivilasjonene oppstod. Til å begynne med benyttet man ulike mineraler og animalske produkter for å oppnå effekten: Allerede under antikken endret egypterne hårfarge med hennafarge, som stammer fra hennatreet Lawsonia inermis. Senere benyttet grekerne ulike planteekstrakter for å farge håret sitt, inkludert svart. En av metodene var å fermentere blodigler i blybeholdere.

I romertiden var sex-arbeidere pålagt å farge håret gult, slik at de lett lot seg identifisere. De fleste brukte parykker, men man eksperimenterte også med ulike plante- og askeblandinger. Kombinasjonen med rødt hår og blek hud har vært en sjelden kombinasjon gjennom tidene, og derfor fryktet. Dronning Elizabeth 1 normaliserte synet på rødhårede og banet veien for den populære hårfargen.

I 1863 kom den britiske kjemikeren William Henry Perkin opp med den første syntetiske fargen, Mauveine, og like etter fant hans kjemiprofessor August Hoffman opp den fargeforandrende molekylet para-phenylenediamine, eller PPD. Dette er fremdeles grunnlaget for de fleste permanenete hårfarger den dag i dag. I 1907 skapte Eugène Schueller den første kommersielle, kjemiske hårfargen for hjemmebruk ved navn Aureole. Den fikk senere navnet L’Oréal, i likhet med selskapet han grunnla i 1909.

På 1930-tallet ble det utviklet blekemetoder, og navnet platinablond fikk sitt navn etter filmen Platinum Blonde fra 1931 med Jean Harlow. De tidligste blekemetodene var imidlertid skadelige for håret og hodebunnen, og det var først på 1950-tallet at man fikk hårprodukter som lysnet håret uten å bleke dem. Miss Clairol Hair Color Bath var et av de første produktene som ga kvinner et hjemmeprodukt som lysnet i stedet for helbleke det.

På 1970-, 1980- og 1990-tallet ble det vanligere å fikse på hårfargen, og mot slutten av epoken ble det normalisert gjennom TV-show og filmer i alt fra Charlie's Angels til Friends. Fra tidligere epokers hardbleking eller helfarging flommet markedet over av mer diskrete nyanser som gjorde det enkelt for både menn og kvinner å friske opp sin egen farge – også grånende hår – uten at det var lett å avsløre, med ton-i-ton nyanser, striper og skimring. På den andre siden av skalaen fant du Crazy Color, hårmaskara og farget hårspray for dramatiske permanente eller midlertidige hårfargeforvandlinger.

På midten av 2000-tallet ble det vanligere med gradering av fargen. Sombré og balayage ble innført som mer naturlige fargeteknikker. De siste tyve årene har det også blitt stadig mer vanlig å veksle mellom ulike hårfarger ved hjelp av parykker, weaves og hair extensions. Det har også dukket opp en rekke mer miljøvennlige fargeprodukter uten ammoniakk og med minimalt med kjemiske tilsetningsstoffer.

• frisyre
• mote