Gravitasjonshjelpmetoden
Illustrasjon av ferden til Voyager 1 og 2, som fikk hjelp av Jupiter og Saturn til å kaste seg utover i solsystemet.
Av .

Gravitasjonshjelpmetoden, er, innen romteknologi, en energibesparende banetype romsonder kan benytte for å nå fjerntliggende mål i solsystemet. Banetypen gjør bruk av en planets gravitasjonsfelt og bevegelsesenergi til gunstig påvirkning av hastighet og retning på vei mot målet, og krever stor nøyaktighet i passeringsfasen. Energibesparelsen kommer i form av vesentlig redusert drivstofforbruk, men reisetiden kan bli lengre enn ved bruk av en mer direkte bane.

Faktaboks

Uttale
gravitasjˈonshjelpmetoden
Også kjent som

swing-by-teknikken, gravitasjonsslyngemetoden, gravity assist

Det matematiske grunnlaget ble utviklet ved NASAs Jet Propulsion Laboratory i 1961 av Michael A. Minovitsj og praktisk bruk tilrettelagt i 1965 av Gary A. Flandro.

Av kjente amerikanske romsonder som har benyttet gravitasjonshjelpmetoden kan nevnes Mariner 10, Voyager 1 og 2 og Galileo.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg