gravitasjonshjelpmetoden

Illustrasjon av ferden til Voyager 1 og 2, som fikk hjelp av Jupiter og Saturn til å kaste seg utover i solsystemet.
Av .
Lisens: NASA JPL-lisens

Gravitasjonshjelpmetoden, er, innen romteknologi, en energibesparende banetype romsonder kan benytte for å nå fjerntliggende mål i solsystemet. Banetypen gjør bruk av en planets gravitasjonsfelt og bevegelsesenergi til gunstig påvirkning av hastighet og retning på vei mot målet, og krever stor nøyaktighet i passeringsfasen. Energibesparelsen kommer i form av vesentlig redusert drivstofforbruk, men reisetiden kan bli lengre enn ved bruk av en mer direkte bane.

Faktaboks

uttale:
gravitasjˈonshjelpmetoden
også kjent som:

swing-by-teknikken, gravitasjonsslyngemetoden, gravity assist

Det matematiske grunnlaget ble utviklet ved NASAs Jet Propulsion Laboratory i 1961 av Michael A. Minovitsj og praktisk bruk tilrettelagt i 1965 av Gary A. Flandro.

Av kjente amerikanske romsonder som har benyttet gravitasjonshjelpmetoden kan nevnes Mariner 10, Voyager 1 og 2 og Galileo.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg