Gravitasjonshjelpmetoden, romteknologisk uttrykk som beskriver en energibesparende banetype romsonder kan benytte for å nå fjerntliggende mål i solsystemet. Banetypen gjør bruk av en planets gravitasjonsfelt og bevegelsesenergi til gunstig påvirkning av hastighet og retning på vei mot målet, og krever stor grad av nøyaktighet i passeringsfasen. Energibesparelsen kommer i form av vesentlig redusert drivstofforbruk, men reisetiden blir lengre enn ved bruk av en mer direkte bane. Av kjente amerikanske romsonder som har benyttet gravitasjonshjelpmetoden kan nevnes Mariner 10, Voyager 1 og 2 og Galileo.