ghassanider

Al-Harith ibn Jabalah/Aretas (529-569)
Palasset i Resafa, ghassanidekongens residens fra sent 500-tall.

Artikkelstart

Ghassanider var en nomadestamme som migrerte fra Sør-Arabia til Syria på 500-tallet evt. Der etablerte de seg som ledende i en føderasjon arabiske stammer.

Faktaboks

Uttale
ghassanˈider
Også kjent som

jafnider

Ghassanidene inngikk en allianse med den bysantinske keiseren hvor de fikk styre over grenseområdene mot ørkenen. Til gjengjeld skulle de beskytte disse landene mot angrep fra andre arabiske stammer og røvere. De lå også i strid med de arabiske fyrstene i Hira ved Eufrat, lakhmidene, som på tilsvarende måte var allierte med det nypersiske sassanideriket.

Ghassanidene var miafysittiske kristne. Det vil si at de trodde at Kristus var både menneske og gud, men i én natur. På tross av at dette var i konflikt med den ortodokse kristendommen i Det bysantinske riket drev de misjonsvirksomhet, bygde kirker og støttet miafysittiske klostre i sine områder. De var på sitt mektigste omkring midten av 500-tallet under Harith ibn Jabala, som bysantinerne kalte Aretas (regjerte 529–569). Han vokste opp i Konstantinopel ved Justinian Is hoff og spilte en nøkkelrolle i krigene mellom bysantinere og sassanider i denne perioden.

Fra slutten av 500-tallet hadde Ghassanidene hovedstaden sin i Sergiopolis (Resafa), nær Raqqa i Syria. Ghassanidenes herredømme tok slutt ved de islamske arabernes invasjon i Syria i 636.

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

  • Shahid, I. (1995–2010) Byzantium and the Arabs in the sixth century. Washington.

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg