Ghassanider, arabisk fyrsteslekt i Syria på 500-tallet e.Kr., fikk av de østromerske keisere overdratt styret av de syriske grensestrøk mot ørkenen, og skulle til gjengjeld verge disse landene mot overfall av røverske araberstammer. De lå også i strid med de arabiske fyrster i Hira ved Eufrat, lakhmidene, som stod under perserne. Ghassanidene var monofysittiske kristne. Sin største makt utfoldet de under Harith ibn Jabala, som grekerne kalte Aretas (omkring midten av århundret). Ved de islamittiske araberes innfall i Syria 636 opphørte ghassanidenes herredømme.