Fysiologi, læren om hvordan levende organismer og deres organer og celler fungerer. Fysiologien søker for eksempel å forklare hvordan funksjoner som ånding, blodsirkulasjon, bevegelse, ernæring, vekst og forplantning foregår og reguleres. Fysiologi er en eksakt naturvitenskap, med nær forbindelse til blant annet fysikk og kjemi. Fysiologi er også en av de forskningsgrener som danner fundamentet for moderne utøvende medisin (en av nobelprisene utdeles i «fysiologi eller medisin»).

Fysiologien deles i plantefysiologi og dyrefysiologi, videre i felter etter det organet eller den organisme-komponenten som studeres: lungefysiologi, muskelfysiologi, nyrefysiologi, nevrofysiologi, cellefysiologi og så videre. I stor utstrekning søker også moderne fysiologi å utrede hvordan funksjoner i de ulike organer og legemsdeler samordnes og kontrolleres.

Kunnskap innen fysiologien hos mennesker og dyr har til dels blitt oppdaget ved observasjon av de forstyrrelsene i funksjon som oppstår ved sykdom eller skade i visse organer. For eksempel fikk man den første innsikt i skjoldbruskkjertelens funksjon ved å observere sykdomsbildet, hypothyreose, som oppstår når hele kjertelen fjernes. En detaljert beskrivelse av dyreorganers og cellers funksjon kan imidlertid bare oppnås ved planlagte, kontrollerte eksperimenter, som ofte må utføres på dyr. Eksperimentell fysiologi er delt opp i flere spesialiserte linjer. Den mer fysiske fysiologi, som ofte kort og godt kalles fysiologi, støtter seg i stor grad på fysikk og matematikk. De mer kjemiske sidene av fysiologi er utviklet som et eget fagområde, biokjemi, som igjen har dratt nytte av fremskrittene i kjemi.

Avansert apparatur og teknikk har i betydelig grad økt forståelsen av livsfunksjonene og gjort det mulig å studere dem i stadig større detalj og dybde. Ikke minst har det vært gjort store fremskritt i studiene av hjernens og nervesystemets utvikling og funksjon. Det er også klarlagt mange detaljer av hvordan de kompliserte livsprosessene foregår inne i de enkelte cellene og i samspillet mellom ulike celler (cellefysiologi). Gjennom en rekke viktige fremskritt, ikke minst ved den banebrytende utredningen av arvestoffets struktur og kjemi (se DNA), er innsikten i cellenes funksjon brakt helt ned på molekylnivå. Den molekylære fysiologi eller biologi har gjennomgått en rivende utvikling og står sentralt for kunnskapsutviklingen i fysiologien.

Som vitenskap stammer fysiologien fra Aristoteles (384–322 fvt.) og Galenos (cirka 129–200 evt.). Galenos var den første eksperimentelle fysiologen. Han kuttet nerver på dyr og konstaterte lammelse utenfor skaden. Til tross for at Galenos viste at eksperimentet er grunnlaget for kunnskap i fysiologi, førte hans verk til stagnasjon, fordi han ble oppfattet som en ufeilbarlig autoritet. De første angrepene på antikk fysiologi kom fra arabiske leger. I 1268 beskrev Ibn an-Nafis blodomløpet fra høyre til venstre hjertehalvdel via lungene. Først på 1600-tallet ble troen på Aristoteles og Galenos som autoriteter brutt.

I lange tider, delvis helt inn på 1800-tallet, var grunnsynet i fysiologi sterkt «vitalistisk» farget. Man trodde livet og dets ytringer måtte forklares som utslag av en mystisk og udefinerbar «livskraft», vis vitalis. Etter hvert, og under påvirkning av utviklingen i andre naturvitenskaper som fysikk og kjemi, ble grunnsynet i fysiologien ført over i den fysikalske eller mekanistiske oppfatning som nå dominerer, og som knytter livsytringene sammen med de alminnelige kjemiske og fysiske lover. En vesentlig innflytelse i denne retning hadde Jöns Jacob Berzelius' (1779–1848) påvisning i begynnelsen av 1800-tallet av at den organiske kjemi følger de samme lover som den uorganiske. Viktig var også Eduard Buchners (1860–1917) oppdagelse av at en viktig livsytring som gjæringen av sukkerarter bevirkes av kjemiske stoffer i gjærceller (såkalte enzymer), som kan isoleres fra disse og fremkalle gjæring uavhengig av dem.

Noen av de første betydningsfulle fysiologieksperimenter ble foretatt av William Harvey (1578–1657), som så tidlig som 1628 ved undersøkelser på dyr klarla hvorledes blodomløpet fungerer. På tross av Harveys revolusjonerende funn var fysiologien fortsatt i over 150 år dominert av vitalistisk-naturfilosofiske spekulasjoner uten forankring i eksperimentelle funn. For den videre utvikling mot nåtidens fysiologi ble blant annet undersøkelser av franskmannen Antoine L. Lavoisier (1743–94, død under giljotinen) av stor betydning. Han studerte forbrenningen av næringsstoffene i organismen og hvorledes karbondioksid som dannes ved denne forbrenning utskilles gjennom lungene. Betydningsfulle arbeider av en rekke forskere som for eksempel Johannes Müller (1801–58) og Claude Bernard (1813–78) førte for alvor fysiologien over i et eksperimentelt spor på 1800-tallet.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.