Diktafon, dikteringsmaskin, diktérmaskin, kontormaskin for innspilling og avspilling av brevdiktater, telefonsamtaler m.m. Diktafoner arbeider mest etter samme prinsipp som båndopptagere med innspilling på bånd eller plate med et magnetiserbart belegg.

Avanserte dikteringssystemer består av en sentralenhet, gjerne tilsluttet en dataskjerm, hvor man har mulighet for å ringe inn eller kalle opp et tekstsenter fra sin arbeidspult.

Den første diktérmaskin, diktafonen, ble konstruert av Thomas A. Edison 1888. Som i fonografen, oppfunnet av ham 11 år tidligere, benyttet han vokssylinder som lydmedium. I 1890 startet han fabrikk for produksjon av diktafoner, og han var enerådende i mange år fremover. Forsterkere fikk diktafonen først omkring 1940; man brukte da fremdeles vokssylinder.

Gjennombruddet for diktérmaskinene kom mot slutten av 1940-årene med plastmansjettene og plastplatene, som virket på samme måte som en grammofonplate. Det første magnetofon-opptaket fant sted 1952, og 1956 kom de første diktafonene med magnetisk bånd. I de senere år er det tatt i bruk spesialkassetter for diktering, f.eks. minikassett og mikrokassett.

Ordet er opprinnelig et varemerke, Dictaphone, lansert 1906; sammensatt av lat. 'det som er diktert' og gr. 'lyd'.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.