ferritt - metallurgi

Ferritt er en strukturvariant hos jern og dens legeringer som kjennetegnes ved en romsentrert kubisk struktur. I motsetning til austenitt kan ferritt bare lagre små mengder karbon.

I rent jern er ferritt stabil opp til 912 °C (1185 K) og betegnes i dette området for α-ferritt eller α-jern. Fra 1394 °C (1667 K) til smeltepunktet kalles det δ-ferritt eller δ-jern.

Ved tilsetning av legeringsgrunnstoffer kan stabilitetsområdene for α-ferritt og δ-ferritt endres markert. Dermed er varmebestandige kromstål (mer enn rundt 17 prosent krom) og visse typer elektroteknisk blikk (rundt 4 prosent silisium) ferrittiske helt opp til sitt smeltepunkt, mens for eksempel legeringer med tilstrekkelige mengder nikkel gir stål der ferritt overhodet ikke opptrer.

Ved undersøkelser av stål i lysmikroskop (metallografi), iakttar man ferritt som karakteristiske lystetsende områder som er lett kjennelige. Ferritt er det vesentligste strukturelement i ulegert stål, i visse typer støpejern og i adusergods. Karbon, som er til stede i praktisk talt alt teknisk stål, er lite løselig i ferritt og opptrer derfor i særskilte strukturelementer som sementitt og perlitt; i det siste inngår ferritt som tynne lameller.