ferritt – metallurgi

Betegnelse på allotrop modifikasjon hos jern og dets legeringer som kjennetegnes ved kubisk romsentrert struktur. I rent jern er ferritt stabil opptil 912 °C (1185 K) og betegnes i dette område α-ferritt eller α-jern, fra 1394 °C (1667 K) til smeltepunktet kalles det δ-ferritt eller δ-jern. Ved tilsetning av legeringsgrunnstoffer kan stabilitetsområdene for α-ferritt og δ-ferritt endres markert. Dermed er varmebestandige kromstål (mer enn ca. 17 % krom) og visse typer elektroteknisk blikk (ca. 4 % silisium) ferrittiske helt opp til sitt smeltepunkt, mens f.eks. legering med tilstrekkelige mengder nikkel gir stål der ferritt overhodet ikke opptrer.

Ved mikroskopisk undersøkelse av stål (metallografi), iakttar man ferritt som karakteristiske lystetsende områder som er lett kjennelige. Ferritt er det vesentligste strukturelement i ulegert stål, i visse typer støpejern og i adusergods. Karbon, som er til stede i praktisk talt alt teknisk stål, er lite løselig i ferritt og opptrer derfor i særskilte strukturelementer sementitt og perlitt; i det siste inngår ferritt som tynne lameller.