Dypøkologi er en retning innen miljøfilosofi og en bevegelse som fremmer miljøpolitiske mål og debatt ut fra et syn om at alt levende i naturen har en egenverdi.
Den dype økologiske bevegelse
Dypøkologi er beslektet med økosofi og økofilosofi, men begrepet har ikke helt den samme betydningen. Mer om forholdet mellom disse begrepene under.
Dypøkologi som begrep og program ble lansert av Arne Næss i 1973 i artikkelen «The Shallow and the Deep, Long-Range Ecology Movement: A Summary». I artikkelen definerer Næss dypøkologi i kontrast til det han kaller en «grunn» (shallow) økologisk bevegelse. Den grunne økologien er antroposentrisk (menneskesentrert) og vurderer miljøtiltak utelukkende basert på hensynet til menneskelige interesser og velferd. Den legger til grunn at økonomisk vekst er nødvendig for menneskelig utvikling.
Dypøkologien er derimot ikke-antroposentrisk og fremmer en kritikk av imperativet om økonomisk vekst som nødvendig for menneskelig utvikling. Vekst i produksjon og konsum av materielle goder bør tvert imot begrenses, i den grad slik vekst er uforenelig med dypøkologiens respekt for alt levende. Det samme gjelder befolkningsvekst.
Næss knytter i artikkelen dypøkogien til det han kaller «biosfærisk egalitarisme». Kort fortalt betyr dette at alt liv på jorden, enten det er menneskelig eller ikke, anses som likeverdig.
Næss gir videre en kritikk av «atomistisk individualisme». Betegnelsen blir brukt av Næss for det synet at det menneskelige individet har en «separat eksistens» overfor resten av verden. Inspirert av Baruch Spinoza argumenterer Næss for at dette synet innebærer en problematisk isolasjon av det menneskelige selvet. Det fører ikke bare til egoisme og fremmedgjøring overfor andre mennesker, men også fra naturen. Et slikt syn kan legitimere handlinger som gagner en selv, men skader andre – inkludert naturen.
Som en motsats til dette synet fremmer Næss et «relasjonistisk» syn, der det menneskelige individet anses som en del av et biosfærisk nettverk av gjensidig avhengige organismer. Næss kaller synet the relational, total-field image. I følge dette synet avhenger individets eksistens og velvære av dets relasjoner til andre – menneskelige og ikke-menneskelige – organismer i det biosfæriske nettverket. Dersom menneskene ser på seg selv på denne måten, argumenterer Næss, vil de ta bedre vare på hverandre og naturen.
Dypøkologien åpner dessuten for en «identitet» mellom det menneskelige selvet og naturen. Næss henviser her til en ide han mener å finne i den samiske kulturen, om en identitet mellom menneskene og den naturen de avhenger av for sin overlevelse. Elven, for eksempel, som menneskene henter mat fra, «lever» i samspillet med menneskene (og de andre levende organismene den består av og opprettholder), som i sin tur avhenger av elven for sin eksistens og utfoldelse. Mennesket er dermed ikke noe separat fra elven, og uten elven er de ikke «seg selv», de realiserer seg selv som en del av et større selv, som inkluderer elven og, i siste instans, alt levende.
Næss anser altså «liv» som å inkludere også systemer som opprettholder liv, slik som elver og andre økosystemer. Vår utfoldelse («blomstring») som mennesker, og vårt velvære, avhenger i dette synet av utfoldelsen og velværet til naturen. En viktig implikasjon av dette er at dersom mennesket skader naturen, så skader det også i en viss forstand seg selv.
Næss’ ideer dannet grunnlaget for en dypøkologisk bevegelse som strakte seg langt utover Norges grenser. I USA ble den gjerne forbundet med Aldo Leopolds «landetikk». Næss tok imidlertid avstand fra denne forbindelsen, ettersom landetikken kunne kritiseres for å være totalitær eller «økofascistisk». Landetikkens prioritet av «helheten» (naturen, jorden, økosystemet) overfor delene (individene) ble tolket dithen at individet i prinsippet kan ofres for å bevare eller beskytte helheten. Det betyr i praksis at menneskers liv og velferd – for eksempel velferden og utviklingen til mennesker i fattige land – kan ofres eller sterkt nedprioriteres i miljøkampen.
Ideen om biosfærisk egalitarisme kunne kritiseres på lignende måte for å legge for lite vekt på individers rettigheter og interesser. I møte med denne og andre utfordringer lanserte Næss sin egen variant av dypøkologien, som han døpte «Økosofi T» (etter hans hytte Tvergastein). Her blir den «biosfæriske egalitarismen» byttet ut med den svakere påstanden om at både mennesker og ikke-menneskelig liv har egenverdi – uten at denne må anses som lik for all form for liv. Menneskene kan bruke naturen til å dekke «vitale behov», men der menneskets ikke-vitale behov står i konflikt med naturens vitale behov, så må førstnevnte vike.
Økosofi T blir av Næss ansett som en form for «økosofi». Økosofi blir brukt som en betegnelse for «et filosofisk grunnsyn, totalsyn eller system som er inspirert av livsforholdene i biosfæren, særlig slik de fremtrer i økologi». Næss skiller videre begrepet økosofi fra det beslektede begrepet «økofilosofi». Økofilosofi knyttes til «deskriptive» perspektiver, som søker å «beskrive og forklare». Økosofien «søker dessuten å gi normer», den utvikler og baseres på «grunnleggende normer og verdier».
I denne senere fasen av Næss’ tenkning blir dypøkologien ansett som en «plattform» som han håpet alle de dypøkologiske tenkerne kunne samle seg rundt. Sammen med George Sessions utarbeidet Næss i 1984 åtte punkter som representerte et slags kompromiss mellom ulike perspektiver assosiert med bevegelsen – fra urfolksperspektiver og buddhistiske, kristne og andre religiøse perspektiver til ulike filosofiske syn eller doktriner. Disse kunne kombineres med praktiske prinsipper utledet fra de ulike perspektivene eller doktrinene.
Næss’ dypøkologi har vært gjenstand for betydelig kritikk. Blant annet har den blitt kritisert for å ha et uklart syn på ikke-menneskelige levende veseners moralske status. Hvordan «levende» systemer som elver kan ha interesser som gjør at vi bør ta hensyn til dem for sin egen del, ble aldri tilstrekkelig forklart av Næss, hevder kritikerne. Espen Gamlund har argumentert for at Næss la for mye vekt på ontologi og for lite på å utvikle det moralske grunnlaget for dypøkologien.
Ideen om en identifisering av selvet med naturen er blitt kritisert fra feministisk hold for å legitimere adferd som går på tvers av dypøkologiens idé om respekt for alt levende. En slik respekt, argumenteres det for, bør funderes i en anerkjennelse av naturen som en selvstendig «annen». Uten en slik anerkjennelse kan mennesket i prinsippet gjøre som det vil, så lenge det anses som i det utvidede selvets interesse. Naturen mister sin selvstendighet overfor mennesket og blir i praksis en utvidelse av menneskets interessesfære.
Den dypøkologiske bevegelsen har dessuten blitt anklaget for å være elitistisk i sitt forsøk på å bevare opplevelsen av vill natur kun for en utvalgt økonomisk og sosio-kulturell elite. Ramachandra Guha, for eksempel, beskriver denne typen vestlige bevaringsprosjekter som en form for kulturell imperialisme som søker å omvende mennesker til «conservationism». Det dypøkologene kaller «grunn» økologi kan faktisk, hevder Guha, være en variasjon av en miljøtenkning som er mer representativ og populær i (det globale) sør.
Dypøkologiens kritikk av økonomisk vekst har likhetstrekk med ideen om såkalt «motvekst» (degrowth). Denne ideen har blitt kritisert for både å overvurdere effekten en begrensning av økonomisk vekst vil ha på miljøproblemer som klimaendringer, og for å undervurdere betydningen av økonomisk vekst for global velferd.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.