deponeringslova

Ein rett til å deponere inntrer ved kreditormora. Dette er når det ligg føre ei forseinking (mora) som er framkalla av forhald som kreditor rår over. Lova fastset at deponering berre kan skje med frigjerande verknad i Noregs Bank.

Eksempel på kreditormora som utløyser rett til å deponere kan vere der kreditor grunnlaust har avvist betalinga, eller der kreditor unnlatar å medverke til oppfyllinga av pengekravet. Ein vanleg deponeringsgrunn er at kreditor har ukjent tilhaldsstad, ikkje let seg finne, eller har oppgitt feil kontonummer. Manglande oppfylling av betalingsplikt er i utgangspunktet misleghald. Reglane om deponering ved kreditormora reknast difor som eit unntak frå alminnelege obligasjonsrettslege prinsipp.

Skyldnar kan også ha rett til å deponere dersom hen har grunn til å vera i tvil om rette kravshavar. Skyldnaren skal ikkje kunne klandrast for uvissa, og har plikt til å gjere rimelege undersøkingar innan deponeringstidspunktet. Det er berre kvalifisert tvil om kven som er kreditor som er relevant ved dette unntaket.

Samstundes som skuldnaren kjem fri av skulda, blir eit rettsforhald etablert mellom kreditor og Noregs Bank. For å få tilgang til det deponerte må kreditor prove sin rett. Lova fastset at banken ved tvil kan avgjere rett kreditor ved dom, eller finne ut av dette på eit anna vis. Betalar banken utan at det ligg føre rettsleg avklaring ved dom, må banken bera risikoen sjølv i tilfelle det seinare blir reist sak om rette eigar til det deponerte.

Retten til dei deponerte verdiane fell bort etter 20 år. Bestemmingane om forelding i deponeringslova trer framom andre reglar om forelding. Kreditor er difor betre sikra mot forelding av gjeldsforhaldet når skuldnaren har deponert verdiar.