Den tebanske skapelsesmyten er en gammelegyptisk skapelsesmyte med utspring i byen Teben. Denne skapelsesmyten skiller seg noe fra andre skapelsesmyter fra Det gamle Egypt, for eksempel den memfitiske. Den memfitiske skapelsesmyten beskriver hvordan Atum skapte verden gjennom tankekraft og ytring. Mens den memfitiske teologien forklarer bindeleddet mellom årsak og virkning i skapelsesprosessen – mellom kreativ tanke og materiell virkelighet, gikk prestene i Teben heller dypere inn i forståelsen av skaperen selv. I den tebanske skapelsesmyten beskrives en guddom som i motsetning til de øvrige gudene sto utenfor skapelsen (transcendens).
Amon ble oppfattet som skapelsens opphav, men var selv uskapt, eller rettere sagt selvskapt. Det er i dette aspektet, kalt Kamutef (sin mors okse), at Amon ble tilbedt i Luxor-tempelet. Amon betyr 'den skjulte', og henspiller på hans eksistens utenfor verden. Likevel var han, som skaperen av kosmos og de øvrige gudene i panteonet, til stede overalt (immanens).
Amons tilstedeværelse ble opplevd sterkest i solen, og han smeltet derfor tidlig sammen med solguden Ra til Amon-Ra. I denne formen slåes rollene som verdens skaper (Amon) og opprettholder (Ra) sammen til én. Det enorme Karnak-templet i Teben ble bygget til ære for denne formen av guden. I løpet av det nye riket (ca. 1550–1069 fvt.) utviklet prestene en gudsforståelse ikke ulik den som skulle komme til å dominere verden gjennom jødedommen, kristendommen og islam, der én transcendent og immanent Gud (med stor G) er enerådende. Amon ble aldri enerådende i det egyptiske panteonet, men det var en sterk tendens i retning av å tolke andre guder som manifestasjoner av «den store guden»: Amon-Ra.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.