den tebanske skapelsesmyten

Amon-Ra Kamutef

Av S F-E-Cameron.

Lisens: CC BY SA 3.0

Den memfitiske skapelsesmyten er en skapelsesmyte fra Det gamle Egypt som beskriver hvordan Atum skapte verden gjennom tankekraft og ytring. Mens den memfitiske teologien forklarer bindeleddet mellom årsak og virkning i skapelsesprosessen – mellom kreativ tanke og materiell virkelighet, gikk prestene i Teben dypere inn i forståelsen av skaperen selv. I den tebanske skapelsesmyten beskrives en guddom som i motsetning til de øvrige gudene sto utenfor skapelsen (transcendens).

Han ble oppfattet som skapelsens opphav, men var selv uskapt, eller rettere sagt selvskapt. Det er i dette aspektet, kalt Kamutef (sin mors okse), at Amon ble tilbedt i Luxor-tempelet. Amon betyr 'den skjulte', og henspiller på hans eksistens utenfor verden. Likevel var han, som skaperen av kosmos og de øvrige gudene i panteonet, til stede overalt (immanens).

Hans tilstedeværelse ble opplevd sterkest i solen, og han smeltet derfor tidlig sammen med solguden Ra til Amon-Ra. I denne formen slåes rollene som verdens skaper (Amon) og opprettholder (Ra) sammen til én. Det enorme Karnak-templet i Teben ble bygget til ære for denne formen av guden. I løpet av det nye riket (ca. 1550-1069 fvt.) utviklet prestene en gudsforståelse ikke ulik den som skulle komme til å dominere verden gjennom jødedommen, kristendommen og islam, der én transcendent og immanent Gud (med stor G) er enerådende. Amon ble aldri enerådende i det egyptiske panteonet, men det var en sterk tendens i retning av å tolke andre guder som manifestasjoner av «den store guden»: Amon-Ra.

Senere variasjoner av tebansk skapelsesmytologi

Tebanske skapelsesforestillinger må i hovedsak rekonstrueres fra hymner til guden Amon datert til Det nye riket. Fra det første århundre fvt., under ptolemeisk tid, er imidlertid en helhetlig skapelsesberetning bevart i Khonsus tempel i Karnak. Khonsu er en gud forbundet med månen, og regnes som barn av Amon og Mut i Karnak.

Myten bygger på eldre tebanske forestillinger om en trancendent gud, men nå er denne guden ikke lenger Amon, men Kematef, «Han som fullfører sin tid». Dette er en ny gud som opptrer først på denne tiden, og som beskrives som en slange. Amon beskrives ofte som Kematefs ba-ånd. Kematef opptrer imidlertid kun i mytens innledning, hvor han skaper himmelen, Amon og Ptah, som i denne fortellingen er slått sammen til en gud, Amon-Ptah. Kematef forsvinner så fra fortellingen, og opptrer dermed som en demiurg i denne myten.

I fortsettelsen forbinder fortellingen elementer fra andre egyptiske skapelsesmyter, men har også en rekke originale elementer. Etter den første skaperakten befrukter Amon-Ptah et egg som er skapt av himmelen, og i dette blir de åtte urgudene fra den Hermopolitanske skapelsesmyten til. Egget blir så fraktet fra Hermopolis, urhavets by, til Teben av Khonsu i form av en krokodille, hvis hals identifiseres som Hathor, og som beskrives som gravid. Teben beskrives som urhaugens by, som hever seg opp av urvannet, og blir også forbundet med modergudinnene Hathor og Nut. Når egget bringes til byen er det da nærliggende å forstå det slik at byen oppfattes som gudinnens gravide mage. Khonsutempelet, «Frøets tempel», i byen er stedet hvor Khonsu fødes inn i verden som månen, løftet opp av de åtte urgudene i egget.

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

Allen, J. P. 1988: Genesis in Egypt. The philosophy of ancient Egyptian creation accounts. New Haven, Connecticut: Yale Egyptological Seminar.
Assmann, J. 2001: The search for god in Ancient Egypt. Ithaca og London: Cornell University Press.
Steiner, P. 2013: Det gamle Egypt. Myter og rituelle skrifter, s. 31-37, Verdens hellige skrifter, De norske bokklubbene.

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

Fagansvarlig for Det gamle Egypt

Henrik Torkveen