Den memfitiske skapelsesmyten er en skapelsesmyte fra Det gamle Egypt som beskriver hvordan Atum skapte verden gjennom tankekraft og ytring. Mens den memfitiske teologien forklarer bindeleddet mellom årsak og virkning i skapelsesprosessen – mellom kreativ tanke og materiell virkelighet, gikk prestene i Teben dypere inn i forståelsen av skaperen selv. I den tebanske skapelsesmyten beskrives en guddom som i motsetning til de øvrige gudene sto utenfor skapelsen (transcendens).
Han ble oppfattet som skapelsens opphav, men var selv uskapt, eller rettere sagt selvskapt. Det er i dette aspektet, kalt Kamutef (sin mors okse), at Amon ble tilbedt i Luxor-tempelet. Amon betyr 'den skjulte', og henspiller på hans eksistens utenfor verden. Likevel var han, som skaperen av kosmos og de øvrige gudene i panteonet, til stede overalt (immanens).
Hans tilstedeværelse ble opplevd sterkest i solen, og han smeltet derfor tidlig sammen med solguden Ra til Amon-Ra. I denne formen slåes rollene som verdens skaper (Amon) og opprettholder (Ra) sammen til én. Det enorme Karnak-templet i Teben ble bygget til ære for denne formen av guden. I løpet av det nye riket (ca. 1550-1069 fvt.) utviklet prestene en gudsforståelse ikke ulik den som skulle komme til å dominere verden gjennom jødedommen, kristendommen og islam, der én transcendent og immanent Gud (med stor G) er enerådende. Amon ble aldri enerådende i det egyptiske panteonet, men det var en sterk tendens i retning av å tolke andre guder som manifestasjoner av «den store guden»: Amon-Ra.
Kommentarer
Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.
Du må være logget inn for å kommentere.