Bundet mandat, betegnelse på plikten en representant har til å stemme eller handle i tråd med et vedtak fattet av den mandatgiver representanten representerer.

Bundet mandat kjennes fra mange samfunnsområder, som politikk, diplomati, næringsliv og organisasjonsliv, der noen skal opptre på vegne av andre.

Bestemmelsen om bundet mandat kombineres av og til med en bestemmelse om tilbakekallsrett. Den som ikke følger sitt mandat, skal kunne skiftes ut. I diplomatiet er det vanlig at ambassadører har nokså bundne mandater. I mange forhandlinger i forretnings- og arbeidslivet er ofte også mandatene nokså bindende.

Frem til den franske revolusjon i 1789 var bundet mandat allment akseptert statsrettslære. Den franske revolusjonsforfatning av 1791 brøt med det og fastslo at en valgt representant bare var ansvarlig overfor sin samvittighet.

Den konservative britiske tenker Edmund Burke (1729–97) forsvarte også representantenes frihet i forhold til sine velgere, til tross for at han var en kritiker av den franske revolusjonen.

På det overordentlige storting høsten 1814 møtte bergensrepresentantene med bundet mandat i spørsmålet om union med Sverige. De skulle stemme mot.

I moderne politikk har venstresiden hatt mest sympati for bundet mandat, blant annet ut fra frykten for at valgte representanter skulle fjerne seg for mye fra sine velgere.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.